FØLGER OPP SUKSESSEN: Edvard Hoem har skrevet en ny roman om sin bondefamilie, som emigrerte til Amerika i 1890-årene. Foto: Trond Solberg VG

Ny sterk roman om Hoem-slekten: Bokanmeldelse: Edvard Hoem: «Land ingen har sett»

Å lese tredje bok i Edvard Hoems storslåtte slektshistorie er som å hilse på gamle kjente og bli oppdatert på siste nytt. Dessverre er «Land ingen har sett» bare på drøyt 400 sider.

Brynjulf Jung Tjønn
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL
5 av 6

Tusenvis har fulgt historien om Hoem-slekten fra den fantastiske «Slåttekar i himmelen» og den minst like sterke «Bror din på prærien». Jeg ga begge bøkene terningkast fem, men i ettertid innser jeg at jeg kunne ha vært rausere. Minnene om disse bøkene kverner fremdeles i meg, noe som bygget opp mine forventninger til «Land ingen har sett».

Først: Du bør ha lest de to første bøkene før du starter på «Land ingen har sett». Det vil gi deg en helt annen leseopplevelse.

I «Land ingen har sett» nærmer vi oss første verdenskrig og Edvard Hoem skriver videre på historien om Eilert som bygger seg opp som farmer i prærien i Canada. Samtidig får vi vite mer om Anton Edvard, forfatterens farfar, som i den aller første boken, «Slåttekar i himmelen», blir brutalt gitt bort til sin barnløse onkel og tante. Selv om Eilert og Anton Edvard har bodd fra hverandre under store deler av oppveksten og i voksen alder lever på hver sin kant av verden, er det kjærlighet mellom de to brødrene. Gjennom brevskriving holder de hverandre oppdatert. Det er også en slags vennskapelig konkurranse mellom dem i hvem som drifter gårdene best.

Her er anmeldelsen på Hoems forrige bok: «Bror din på prærien»

Eilert er bare 40 år, men merker at det harde livet har tæret på kreftene hans. Han har vært en pionær: Han har reist, ryddet land og bygget opp en farm. Dette gjør også noe med hans identitet: Mens barna vokser seg større og starter på skole og får en større om gangskrets, innser Eilert at det norske i ham stadig mer forsvinner. Men han vil alltid være i en mellomposisjon: Han er pionæren som ryddet vei, slik at hans etterkommere skulle kunne bli fullt integrert i det nye hjemlandet. Det er ikke rart at Eilert ofte tviler og tenker: «Skal livet alltid vera like strevsamt?».

Eilert lengter etter å få besøke sin gamle mor igjen i Norge før hun dør. Vil han klare det? Når første verdenskrig bryter ut, må han sette reiseplanene på vent. Krigen preger naturligvis deler av «Land ingen har sett» og Hoem-slekten får også sitt krigsoffer. Personlig synes jeg at vi som lesere burde ha kommet tettere på krigen. I tillegg står den rivende maskinelle utviklingen sentralt i romanen: Farmerne får stadig bedre hjelpemidler til å drifte gårdene sine og det er eksotisk å lese om Eilerts første biltur.

I nest siste avsnitt av Hoems forrige bok, «Bror din på prærien», gjør forfatteren et overraskende grep: Han blir selv en del av fortellingen ved å bryte inn og kommentere metodikken. Dette gjør han også av og til i «Land ingen har sett». For leseren kan dette kanskje være underlig, eventuelt forstyrrende: Hvorfor gjør Edvard Hoem dette? Jeg tenker grunnen kan være at vi nå nærmer oss forfatterens egen tid. For i 1917 blir Anton Edvard far til en gutt han kaller for Knut, oppkalt etter den smått legendariske slåttekaren Knut Nesje, hovedpersonen i bind én. Og denne lille gutten er forfatterens far.

Vi må også underveis i lesningen, på grunn av tidens tann, ta farvel med flere markante og kjære karakterer. Dette gir «Land ingen har sett» en liten utfordring: Romanen må samle mange tråder. Derfor er det periodevis noe hastig over fremdriften. Hoem kunne gjerne gått enda dypere inn i enkelthendelser. For det er en nytelse å lese Hoems sanselige og vare prosa. «Land ingen har sett» er på over 400 solide sider, likevel er romanens største svakhet at den faktisk er for kort. Dét sier noe om kvaliteten til en av våre absolutt beste forfattere.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder