HUSKER DU? Kristin Bortolotti ble rikskjendis da hun spilte Charlotte Anker Hansen i Hotel Cæsar. Nå er hun tilbake - som barnebokforfatter.

HUSKER DU? Kristin Bortolotti ble rikskjendis da hun spilte Charlotte Anker Hansen i Hotel Cæsar. Nå er hun tilbake - som barnebokforfatter. Foto: Foto: Maja Hattvang

Mest til pynt: Bokanmeldelse: Kristin Bortolotti: «Den magiske pappesken»

VG:s terninger viser 3 prikker

Oppstilt språk i rimtvangstrøye står i veien for en god leseropplevelse av bildeboka «Den magiske pappesken».

Kristine Isaksen
ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Debutant Kristin Bortolotti, for mange kjent som Charlotte Anker Hansen fra «Hotel Cæsar», hopper ut i det når hun både skriver og illustrerer den første boka si – og dikter på rim attpåtil. Resultatet har blitt en bildebok som prøver på for mye i et språk som ikke virker helt trykkeklart ennå.

To barn setter seg i en pappeske og svever fritt i både tid og rom. De besøker forhistorisk tid, framtiden og svever ut i verdensrommet. De er oppdageren og eventyreren som observerer hvor fantastisk verden er. I motsetning til de voksne som stresser og krysser av på lister ting som har blitt gjort.

Fått med deg? Gaute Heivolls nye barnebok: Mesterlig!

Det refereres til Melkeveien, superkontinentet Pangea, kometregn og urhav. Verken begrepene eller ordvalgene ellers synes å være tenkt ut for å nå barn.

«Lyset bærer pappesken og sprenger tidens port» leser jeg mange ganger før jeg klarer å gripe meningen. «Vår klode» står det et par steder, og barna er ikke en del av dette vi-et. Teksten er skrevet av en voksen til andre voksne, men språket når allikevel ikke fram til meg.

Jeg tror det er fordi ordene virker oppstilte og til pynt, de vekker ikke følelser eller stemninger å bli berørt av. Det er vanskelig å hanke seg på handlingen i boka, og det er faktisk vanskelig å huske teksten selv etter å ha lest den mange ganger.

Lest? Actioneventyr for barn i 110 km/t

Kanskje er det enderimsformelen som av og til gjør setningene banale og alltid veldig distanserte. Her er det ingen personer som snakker eller har fortellerstemmen. Personlighetene til barna trer ikke fram i teksten, men det gjør de heldigvis i illustrasjonene.

Illustrasjonene er blyanttegninger i hovedsakelig brun farge. Framstillingene av barna er levende og rørende vakre.

Barna virker lei seg, de ser ned eller til siden for leserens blikk. Det er faktisk vanskelig å gå med på at de har «hjerter dunkende av mot og øyne som vil se», som det står i teksten. For meg virker det som at barna trenger beskyttelse, ikke at de er fulle av eventyrlyst ute på en fantasifull ferd.

Flere barnebøker: Tiårets beste barnebøker

Det spektakulære og perspektivoverskridende ved pappesketuren kommer best fram i den visuelle delen. Det er nesten som at man ønsker seg bildeboka uten tekst. Dette vil forhåpentligvis ikke være den siste boka Kristin Bortolotti illustrerer.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder