VELLYKKET: Ingvar Ambjørnsen må ha kost seg fælt under skrivingen. «Ingen kan hjelpe meg» er en herlig liten overskuddsbok, skriver vår anmelder.

Nye Elling er herlig litteratur! Bokanmeldelse: «Ingen kan hjelpe meg»

Som en dr.philos. i litteraturvitenskap gyver Elling løs på en grisete fransk kortroman. Resultatet er en av Ingvar Ambjørnsens særeste og vittigste bøker noensinne.

Publisert:
Artikkelen er over to år gammel
VG:s terninger viser 5 prikker

Det ble sagt om den tyske skuespilleren og norgesvennen Horst Tappert at han med årene ble så lik rollefiguren sin, selveste kriminalsjefsinspektør Derrick, at det nesten var uråd å skille dem fra hverandre.

Det samme kan nok ikke sies om ur-frikeen Ingvar Ambjørnsen og hans forlengst ikoniske figur, petimeteret og tankeløperen Elling. Men etter fem romaner, tre filmer, flere teaterstykker og diverse småtekster er det kanskje ikke så enkelt lenger.

Når slutter Ingvar, og når begynner Elling?

Felles for dem, får vi tro, er en fascinasjon for den europeiske samtidslitteraturens enfant terrible, den franske kynikeren Michel Houellebecq – forfatteren som får vanlige pessimister til å fremstå som kinesiske lykkekaker.

Les også

Håpløst og presist. Bokanmeldelse: Michel Houellebecq: «Serotonin»

Om noen mener at litteratur ikke lenger er i stand til å provosere, har de etter all sannsynlighet ikke lest Michel…

I den nye Elling-boken, den tynne flisen «Ingen kan hjelpe meg», setter vår mann seg fore å lese ett kapittel i Houellebecqs enda tynnere kortroman «Lanzarote» per dag. Elling tar devisen om å leve seg inn i litteraturen til nye høyder (og dybder).

Han går inn og ut av bokens virkelighet, blander sømløst inn hendelser fra eget liv, og befinner seg rett som det er på den golde, vulkanske atlanterhavsøya samtidig som han trasker ensom rundt i sokkelleiligheten på Grefsen i Oslo.

Dette blir det tidvis herlig litteratur av!

Ambjørnsen har understreket at «Ingen kan hjelpe meg» ikke er å regne som en ny Elling-roman, men heller som et slags bonusspor til fjorårets gedigne Elling-comeback «Ekko av en venn».

Les VGs anmeldelse her: For et comeback!

Et lite litterært sidesprang, altså, akkurat slik «Lanzarote» i sin tid var for Houellebecq. Men etter mitt syn er begge disse bøkene like essensielle i herrenes respektive forfatterskap som de «ordentlige» romanene.

CORONA-THRILLER: Samtidig som den nye Elling-boken er ute, kan du følge Ingvar Ambjørnsens corona-thriller «Skjulte reiser» som skrives som en føljetongroman. De ti første kapitlene kan du lese på VG+.

Ambørnsens corona-thriller: Les de ti første kapitlene her!

«Lanzarote» er så vintage Houellebecq at det nesten holder å lese den hvis man av merksnodige grunner har et ønske om å tre inn i franskmannens anemiske og kullsorte (men morsomme!) tankeunivers.

Det er også en av de mest grisete bøkene som er skrevet.

Houellebecqs sex-skildringer er kalde og avstumpede, men også effektive, og vår mann Elling er slettes ikke helt uaffisert («man får en slags halv-ereksjon der man sitter») av de barokke beskrivelsene av trekanter, orgier og kroppsvæsker som sprutes, smøres og slikkes. Men han forholder seg stort sett saklig og nøytral til teksten. Han leser en roman, ikke et pornoblad, og det krever konsentrasjon.

Pluss content
Les også

Ingvar Ambjørnsen skriver coronathriller i VG og snakker om kortreist hasj under corona-krisen

For Elling er en avansert leser og slettes ingen «massens mann», som han er nøye med å understreke. Han påpeker åpenbare selvmotsigelser hos Houellebecq og dennes alter ego, hovedpersonen «Michel» (her flyter også forfatter og litterær hovedperson sammen), og irriterer seg over platte formuleringer og overtydelige (sex-)metaforer.

Men når han lar tankene sveve avgårde, mellom leiligheten i Oslo og syndens pøl på Lanzarote, og Houellebecq-karakteren Rudy og Ellings gamle våpendrager Kjell Bjarne går opp i en høyere enhet, lar han (og Ambjørnsen) oss forstå at «Lanzarote» er en stor liten roman som også noe mindre fantasidrevne lesere enn ham selv kan ha en slags glede av.

Fått med deg? Vigdis Hjorth klar med ny roman med tittelen «Er mor død»

Det gjelder muligens også Ellings husvert, den litterært interesserte enkefru Annelore Frimann-Clausen. Elling forskrekkes av tanken om at hun skal lese boken etter ham, siden de har for vane å utveksle romaner seg i mellom.

Når enkefruen i tillegg opplyser om at hun sammen med sin nå avdøde ektemann Sigurd en gang var på kjærlighetsferie på Lanzarote, blir det ekstra krevende for den hyperintense bokleseren i sokkelen. Man kan kanskje for den litterære referansens skyld si at den kyniske doktor Elling engster seg for å ta livsløgnen fra fru Frimann-Clausen, iallfall slik denne viser seg for hans indre øye.

«Ingen kan hjelpe meg» er en rar liten utvekst i Ambjørnsens lange forfatterskap. Det er en merkverdig roman om om en merkverdig manns lesning av en merkverdig bok. Et lite stykke meta-litteratur som kanskje vil virke fremmed for noen i Elling-fanskaren, skjønt hvem vet.

Elling-universet er både godmodig og frastøtende på samme tid, langt mer vindskjevt enn den folkelige statusen kanskje skulle tilsi.

Én ting er iallfall sikkert: Forfatteren må ha kost seg fælt under skrivingen. «Ingen kan hjelpe meg» er en overskuddsbok, og en sann svir.

PS! Ingvar Ambjørnsen anmelder selv bøker for VG Rampelys. Denne anmeldelsen er skrevet av Hans Petter Sjøli som jobber i VGs kommentatoravdeling.

Publisert:

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no