SKREVET AV KJÆRLIGHET: I etterordet av romanen «Ingen tid å miste» ber Tore Renberg om forlatelse for at han har brukt forholdet til sin nå avdøde mormor og hennes mange brev slik: «Jeg kunne ikke la være, jeg elsket dere for høyt».

SKREVET AV KJÆRLIGHET: I etterordet av romanen «Ingen tid å miste» ber Tore Renberg om forlatelse for at han har brukt forholdet til sin nå avdøde mormor og hennes mange brev slik: «Jeg kunne ikke la være, jeg elsket dere for høyt». Foto: Tommy Ellingsen

Renberg imponerer! Bokanmeldelse: Tore Renberg: «Ingen tid å miste»

VG:s terninger viser 5 prikker

Tore Renberg skriver gripende og nærgående om et mor-datter-forhold - sterkt inspirert av sin egen mormor.

Arne Hugo Stølan

«Alt starter med gode lærere», leste jeg på en plakat i sommer. Da hadde jeg akkurat begynt på Tore Renbergs nye roman og tenkte umiddelbart: Alt starter med foreldrene!

Fått med deg denne sekser-romanen? Glødende!

Renberg har skrevet en studieartet bok om et mor-datterforhold, der man hele tiden blir minnet på dette: Foreldrene er våre første lærere, på godt og vondt. De skaper spor som varer livet ut.

Med stilsikker litterær kameraføring zoomer forfatteren inn sine to hovedpersoner. Vi befinner oss i en oljeby vestpå (kanskje forfatterens fødeby Stavanger). Tidsrommet er årene 1998, 2001 og 2004. I sentrum står moren Edel (84) og datteren Tove (56), - de er sterkt knyttet til hverandre, samtidig som relasjonen virker noe fastlåst.

les også

Fått med deg? Nå selger Karen (22) mer bøker enn Nesbø

Tove er den oppofrende datteren som kjenner morens skiftende luner. Hun føler kjærlighet og bekymring, men har måttet tåle mye, kanskje for mye, av sårende tvetydigheter og «velmente råd» om atferd, væremåte, utseende, vaner, menn og kjærlighetsliv. Morens skarpe tunge, kritiske blikk og flørtende oppførsel er en stadig utfordring for henne.

For Edel har Tove derimot vært det skjødesløse, uoppmerksomme og utfordrende barnet; mer knyttet til faren (som nettopp er død når fortellingen starter) enn til henne. Hun vil gjerne ha hjelp og oppvartning, men er überfølsom overfor alle tegn på umyndiggjøring.

Dag Solstad romanklar - og genierklært i Tyskland

Dette er noen av mønstrene som fortsatt river og sliter i mor og datter.

Renberg imponerer både tematisk, språklig og kompositorisk med denne romanen. Den assosierer til kammerspill, med nedstrippede, fortettede scener («onsdagsmøter»), der alt dreier seg om utvekslingene mellom mor og datter. Her benytter romanen bl.a. en type fremmedgjøring vi oftere ser i teater og film, en slags voiceover: «Vi ser vår heltinne gå...», eller «Det slår oss i dag at datteren er lettere enn da vi møtte henne sist», osv. Man skulle tro dette fjernet oss fra personene og skapte mer avstand til konfliktene deres. Men det motsatte skjer.

Romanen gjentar på forskjellig vis at fortid er «et fremmed land» som aldri kommer tilbake. Min hovedopplevelse etter endt lesning er at fortiden blir vi aldri kvitt. Kanskje like riktig begge deler.

Terningkast 6: «Det siste fotografiet» er en perle!

I det hele tatt har forfatteren funnet rammer og virkemidler som fungerer svært godt til dette nære, menneskelige, nesten trivielle dramaet. Her er ingen unaturlige avsløringer, ingen sensasjonelle effekter. Hver gang romanen nærmer seg det forutsigbare, bryter forfatteren av og dikter fram en ny virkelighetsnær scene. Det er dyktig gjort.

I et etterord skriver forfatteren om sin personlige bakgrunn for historien - der hans mormor er viktig. Greit nok, men kanskje mindre viktig i sammenhengen. For dette er en gripende skildring som står godt på egne bein.

Anmeldt av: Arne Hugo Stølan

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder