DØDE ONSDAG: Per Fugelli ble 73 år gammel og hadde kjempet mot kreften i åtte år.
DØDE ONSDAG: Per Fugelli ble 73 år gammel og hadde kjempet mot kreften i åtte år. Foto: Mathias Jørgensen VG

Skrev bok på dødsleiet: Fugellis åtte huskeregler for livet

BOK

Helt til det siste skrev Per Fugelli dagbok om å dø. Onsdag sovnet han inn, og fikk ikke oppfylt ønsket om å holde sin siste bok i hånden. Her kan du lese utdrag fra den.

Publisert: Oppdatert: 15.09.17 10:12

Før døden må du rydde i livet. Blant annet fjerne hemmeligheter du har gjemt for dem du er glad i.

Det skriver den avholdte legen og professoren som døde onsdag denne uken i dagboken sin i mai 2016. Boken «Per dør» kommer 22. september – en drøy uke etter at Fugelli døde av uhelbredelig kreft, men allerede nå kan VG bringe utdrag fra boken.

Venner og kolleger om Fugelli: – Et usedvanlig generøst menneske

I dagboknotatene fra forsommeren i fjor fortsetter han:

I dag har jeg gått til et mørkt skjulested, hentet fram åtte huskelapper for livet, og brent dem. Det var uskyldig å lese dem. De er skrevet med års mellomrom, i friksjon med livet, i kollisjon med verden. De er ment som holdepunkter i skumle tider. Jeg har strevd sånn med likevekt og mening at jeg måtte ha huskelapper å holde livet fast i. Jeg har vært søvnløs, usikker, fortvilet, redd for å miste retning og bygning. Jeg har arbeidet meg fram til bruksanvisninger for Per. Dette er mine resepter, til meg selv.

– Vær nær Charlotte

– Mindre plikt, mer lek

– Se lysere på livet og samfunnet

– Vin, bare i helgen

– Tren

– Orden i pengesaker

– Ikke så høye tanker om deg selv

– Vær glad i godt nok

Nå skulle man tro det var bruk for huskelapp også i livets siste akt? Men nei, nå er døden min huskelapp. Nå har jeg døden å holde fast i. Det gir trygghet nok.

Egentlig var det ti huskelapper på gjemmestedet. To er så pinlige at jeg ikke hadde tenkt å røpe dem. De er fra Chicago-forfatteren Saul Bellow, nobelprisvinner, og står i romanen Humboldts gave:

– Den som har høye tanker om seg selv, vil seire.

– Jeg er ikke i denne verden for å oppfylle dine forventninger.

Per Fugelli: Den profetiske narren

Vil spres for alle vinder

VG har fått tillatelse av sønnen Aksel til å trykke utdragene.

– De huskelappene er morsomme. De forteller litt om fars svake og gode sider. Det var ting han måtte minne seg selv på for å fungere greit. Han var jo glad i å gi resepter og enkle råd til folk, men måtte selv ha sine egne huskelapper for å ikke miste seg selv midt oppe i alt, sier sønnen til VG.

Han kan fortelle at faren hadde klare ønsker – også etter sin død.

– Han ønsket ikke noen stor begravelse, så det blir en liten minnestund i Oslo. Asken ville han at skulle spres på Orrestranda på Jæren og på en liten øy utenfor Røst, sier Aksel Fugelli.

Legen og professoren fikk kreft i 2009. Han har hele tiden vært åpen om sykdommen, og blant annet skrevet bok om sitt forhold til døden. I 2013 ble han hyllet med Fritt Ords pris for sin åpenhet rundt kreftsykdommen. Tidlig på morgenen 13. september døde han med familien, eller flokken sin, som han kalte dem, rundt seg.

– Han ønsket å være på hytta. Vi visste at slutten var nær og var innom sykehuset, der vi fikk med medisiner – og dro tilbake til hytta. Han har jo hele tiden hatt et ønske om å dø hjemme med familien rundt seg. Vi fikk pratet, holdt ham i hånden, gitt klemmer og sagt det vi ville si til hverandre. Det ble så bra som det kunne få blitt, sier sønnen om farens siste kveld og natt.

Sluttet å skrive i august

Et ønske han derimot ikke fikk oppfylt, var å få holde boken «Per dør» i hånden. Forlaget skyndte seg for å få den ferdig, men rakk det ikke.

– Egentlig var planen til far å skrive helt frem til slutten. Men det gikk jo nedover, og det var lettere sagt enn gjort. Så han ga seg i august. Det ble for krevende. Og da han ga seg, så fikk han plutselig et stort ønske om å holde boken i hånden. Det gikk jo ikke, men han fikk sett både forside og bakside – og lest korrektur.

Takket for livet: Per Fugelli legger siste hånd på bok og film

Det siste utdraget VG har fått tilgang til er fra juni i år:

Jeg vil høre lyden av tid. Derfor trekker jeg opp den gamle klokken i stuen på Orre. Den tikker skarpt og slår med dyp klang hver time. I hundre år har den vært en fiende av søvnen og derfor hengt stille på veggen. Tiden er høytid nå. Jeg kan ikke bare la den flyte som intet og uendelig. Jeg vil ha den på timeglass – med lyd.

I forordet til boken «Per dør», kaller Per Fugelli sin egen bok en slags siste resept. En siste resept fra folkets lege - som kanskje kan hjelpe flere til å dø godt.

– Han er jo gæren. Egentlig ville han skrive to bøker: «Per dør» og «Den siste resept», der den første skulle være en dagbok der han forteller nært og filosofisk om å gå døden i møte, men også om å leve, og en andre bok som skulle være mer politisk. Nå ble det bare én bok, men han er jo misjonær – så mye fra det han hadde skrevet i «Den siste resept» fikk plass innimellom, sier sønnen.

– Den sanne personlighetstest

I forordet skriver han:

Jeg er lege. «Per dør» er den siste resept. Jeg håper den vil hjelpe flere enn meg til å dø godt.

Vi er skapt av samme menneskestoff. Når vi skal dø, likner vi på hverandre i håp og gru, drøm om hvile, frykt for tomhet. Jeg tror på verdien av fellesskap i livet og i døden. Kanskje det blir greiere å dø når du ikke er alene i din indre verden? Når du har en bok å holde i som bekrefter galskapen, lettelsen, friheten og desperasjonen din?

Fikk dødsdommen: – Jeg er ikke redd

I et annet utdrag, fra desember 2016, skriver Per Fugelli om sine innerste tanker om det å dø.

Å dø er den sanne personlighetstest. Sannere enn CV og jobbintervju. Jeg består ikke. Hele mitt liv har jeg vært en falsk profet for «godt nok».

«Vær glad i deg selv som ufullkommen skapning.» «Helse er tilpasning. Finn likevekt mellom krefter og krav.» «Å dyrke styrke fører til forakt for svakhet.» «Elsk deg selv – som medfødt feilvare.» Disse budene ruller som ekko, av og til torden, gjennom bøkene mine. Og jeg tror på dem, men i dødens tid klarer jeg ikke å leve etter dem. Jeg merker min nedgang og blir fortvilet. Jeg sørger når jeg må begrave anlegg og krefter.

Jeg tenker svakere, våger mindre, avlyser mer, flykter fra verden, søker asyl i meg selv som half the man I used to be – og får avslag.

Jeg klarer ikke å godta meg selv som en rest.

For sønnen Aksel har det vært en fint også å lese at faren hadde øyeblikk som var preget av fortvilelse.

– Det var fint å se at han i tillegg til å prøve å finne frem gull i dødsfasen, også ga uttrykk for fortvilelsen over å måtte forlate livet. Det gjør boken ærligere. Dette er ikke noe propagandaverk, det er det han tenker på der og da

Takker

Etter at Pers død ble kjent onsdag, har det strømmet på med meldinger fra kjente og ukjente. Aksel og og søsteren Liv takker alle for alle hyggelige meldinger, og ikke minst historier som er kommet om faren.

– Han er jo vår, men også hele landet sin. Vi ser jo hvor mange som bryr seg om ham, mange som vi ikke vet hvem er. Det vi vet er at alle som har sendt brev til ham og snakket med ham oppgjennom - de var like viktige for far, som han var for dem. Vi setter stor pris på alle meldingene vi har fått. Det er så mange historier. Ikke bare fra den siste tiden, men fra hele livet. Det er fint for oss og barnebarna å bli minnet på hele livet og historien hans, ikke bare sykdom og død.

Her kan du lese mer om