Genuint spennende! Bokanmeldelse: Matias Faldbakken: «Stakkar»

Grøssende grusomt og vanvittig morsomt fra en av våre aller mest originale forfattere.

Overskridende og grotesk fabulerende var noen av ordene jeg brukte til å beskrive Matias Faldbakkens forrige bok, «Vi er fem», fra 2019.

Jeg bruker dem gjerne igjen om årets roman «Stakkar». For dette er trolig det mest barokke og samtidig skittenrealistiske du vil komme over i årets bokhøst!

Vi møter unggutten Oskar som er dreng på gården til Olav og Aud Blum. Forfatteren foreslår selv at tiden er omkring 1980, men som så mye annet i denne fortellingen er også det ytterst tvilsomt.

Uansett, en dag får Oskar øye på bokens andre hovedfigur Stakkaren, en underlig forkrøplet skikkelse som skjuler seg i skogkanten. Han fanger inn Stakkaren, og skal snart få seg flere overraskelser.

For det Oskar trodde var en vill guttunge, skal snart vise seg å være noe ganske annet. Og her skal jeg passe meg for å røpe for mye av det som blant annet er en genuint spennende fortelling om flukt og identitet.

Stakkaren representerer noe truende og fremmed på gården og i lokalsamfunnet, et sted i Bygde-Norge.

Matias Faldbakken presenterer oss også for det såkalte Kaspar Hauser-syndromet.

Kaspar Hauser var naturbarnet som påsto å ha vokst opp uten menneskelig kontakt, og syndromet han har gitt navn handler om at kroppen kan bli underutviklet på grunn av manglende sosial og menneskelig stimulans.

Etter hvert blir «Stakkar» bokstavelig talt en utviklingshistorie, ispedd solide doser puling, som bringer Oskar og Stakkaren på flukt til storbyen Oslo.

Underveis må de gjennom skog og over fjell, og disse naturskildringene er noe av det beste jeg kan huske å ha lest på svært lenge.

Det er nærliggende å assosiere til Lars Elling og hans romandebut «Fyrstene av Finntjern», en forfatter som i likhet med Faldbakken opprinnelig er billedkunstner.

Vel fremme i Oslo får de to husly hos ekteparet Blums pukkelryggede akademikersønn Tommy. Han er en sølvtunget djevel, som vet hvordan man manøvrerer blant de snakkende klasser.

Tommy sørger for at Stakkaren, som nå har fått et navn, blir en skandaløs suksess i selskapslivet. Nærmest et sosialt ikon, på grunn av sine ytringer som er den perfekte blanding av vås og smartheter. Oskar går det imidlertid ikke så greit med, der han henfaller til boklesing og tobakksrøyking i leiligheten like ved Gamle Aker kirke.

Det bygger opp til en stygg, stygg finale.

Noe av det fineste med å lese Matias Faldbakken er at du ikke aner hvilken vei fortellingen vil ta.

Du vet bare at det blir bra. Veldig bra.

Det er i høyeste grad snakk om fri fantasi. Han skriver som nevnt overskridende, men også med lange assosiasjonsrike omveier og presise kulturelle samtidsdiagnoser. En blanding av hyperrealisme og intellektuell smarthet som kan bringe tankene hen til Karl Ove Knausgård.

Av årsaker som jeg overlater til leseren å finne ut av, må Stakkaren helt mot slutten holde en forsvarstale.

Fantastisk bokhøst: Skjekk flere av høstens store boknyheter!

Det er snakk om en primitivistisk og langt på vei uartikulert ordflom, nærmest et arkaisk, manende dikt. Det strekker denne teksten helt til grensene av hva som kan forklares, og er samtidig noe av det sterkeste jeg har lest i nyere norsk skjønnlitteratur.

Er du klar for høstens desidert mest spennende og særegne leseropplevelse, er det bare å kaste seg over en «Stakkar».

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk