Klisjeer i kø

Bokanmeldelse: Hanne Kristin Rohde: «Bare et barn»

– Jeg skulle virkelig ønske at Hanne Kristin Rohde kunne bruke sin unike innsikt i moderne politiarbeid på en bedre måte enn i denne helt unødvendige boken, mener VGs anmelder om Rohdes andre krimbok «Bare et barn».

Den tidligere politikvinnen Rohde må kunne sies å legge skrivingen sin tett opp mot en gjenkjennelig virkelighet. Bokens kvinnelige hovedperson, Wilma Lind, er leder for Oslopolitiets seksjon for volds- og seksualforbrytelser. Akkurat slik Hanne Kristin Rohde i sin tid var.

Hun, altså hovedpersonen, må også slåss mot dårlige ledere, trange budsjetter og manglende prioriteringer av ansvarsfeltet. Akkurat slik det også er grunn til å tro at Rohde i sin tid gjorde.

Men gjenkjennelighet er som kjent ikke nok til å skape god spenningslitteratur. Det må også være et visst litterært preg over fremstillingen, et minimum av dybde i personskildringen og ikke minst en variasjon av virkemidler for å ivareta fremdriften.

Og en troverdighet i historien som fortelles, slik at leseren kan godta at intrigen utvikler seg i den retning forfatteren vil. Ikke mange av disse kravene kan sies å bli tilfredsstillende fylt av Rohde.

Anslaget er ellers engasjerende nok: To gutter av afrikansk herkomst blir funnet døde ved Frysja i Oslo. Politiet har grunn til å mistenke drap, og innkaller til pressekonferanse i Politihuset. Midt under pressekonferansen avfyres det skudd, og en politiadvokat samt en kvinnelig journalist blir drept.

Tilsynelatende er det en annen kvinnelig journalist som har drept begge, men hun nekter å forklare seg. Mens denne mildest talt sensasjonelle hendelsen skal etterforskes av andre, konsentrerer vår heltinne Wilma Lind seg om de to avdøde guttene. Og, hold deg fast kjære leser: Det er en forbindelse mellom sakene!

Jeg røper vel ikke for mye hvis jeg forteller at det skal handle om manglende oppfølging av forsvunne asylsøkerbarn, og onde menneskers utnyttelse av de aller mest sårbare blant oss.

Og se om ikke Rohde også har fått plass til både intriger på politikammeret, politisk taktikkeri og en påtrengende frilansjournalist som viser en sterkt overdreven interesse for Wilma Linds person.

I det hele tatt er det som om Rohde, i stedet for å tenke ut en virkelig original og sterk intrige, bare pøser på med effekter og velkjente ingredienser fra kriminallitteraturens midterste hylle.

Til slutt blir deler av både handlingen og personskildringene så forutsigbare at det tangerer grensen til det komiske. Dessuten er det altfor mye preiking. Det meste blir grundig forklart minst tre ganger, i form av oppstyltede og kunstig deklamatoriske dialoger.

Jeg skulle virkelig ønske at Hanne Kristin Rohde kunne bruke sin unike innsikt i moderne politiarbeid på en bedre måte enn i denne helt unødvendige boken.