KRIM: - Når boken til Hanne Kristin Rohde likevel er verdt lesetiden, handler det først og fremst om vår heltinne Wilmas interne kamp mot det enkelte kaller «glasstaket», skriver VGs anmelder. Foto: Jan Petter Lynau/VG

KRIM: - Når boken til Hanne Kristin Rohde likevel er verdt lesetiden, handler det først og fremst om vår heltinne Wilmas interne kamp mot det enkelte kaller «glasstaket», skriver VGs anmelder. Foto: Jan Petter Lynau/VG

Bokanmeldelse: Hanne Kristin Rohde:«Mørke hjerter»

Drap, sex og drittsjefer

Enten du er en georgiansk tenåringsjente i klørne på menneskehandlere eller en norsk politikvinne i ledende stilling, gjelder samme lov: Du må slåss, ellers blir du utnytta, tråkka på, lurt og brutt ned.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 3 prikker

Slik kan denne boken oppsummeres, og her ligger både svakheten og styrken i fortellingen. Forfatteren har stålkontroll på miljøet hun skriver om. Effektivt formidler hun det komplekse bakteppet sjangeren politikrim spilles mot, og sjokkerer en leser med kjølige fakta fra norsk virkelighet.

Lite orginal intrige

Men selve intrigen er mildt sagt lite original, alt spinnes rundt at forsvarsløse kvinner blir voldtatt, utnyttet og endatil drept av menn de møter tilfeldig. Så vokser tragedien når politisystemet ligger med brukket rygg på grunn av budsjettpress og elendig ledelse.

VG PLUSS: Hanne Kristin Rohde om arbeidet med boka(krever innlogging)

Intern kamp

Handlingen er forutsigelig, personskildringene ganske blodløse og magre. Det samme gjelder språket, også ordforrådet. Når boken likevel er verdt lesetiden, handler det først og fremst om vår heltinne Wilmas interne kamp mot det enkelte kaller «glasstaket»: Hun er blitt ny leder i Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo, og hun liker hver og en av «gutta på jobben», men som gruppe blir de «ugjennomtrengelige».

Hennes sjef Tone, den karikerte visepolitimesteren, bedriver allerede i forlagets omtale av boken «steinalder-ledelse».

Superskurk-sjefen redder romanen

Superskurk-sjefen redder romanen, fordi hun skrives frem med glød og potens, til gjenkjennelse for alle som noen gang har vært mellomleder - eller ønsket å kvele en.

Men var det meningen å tegne hovedpersonen Wilma som et offeraktig, patetisk, uprofesjonelt, impulsstyrt og irrasjonelt surrehue? Var det ingenting mer forlaget kunne gjort med alt fra dramaturgi til generell språkvask? Hvis ikke, vil det være et litterært barmhjertighetsdrap å forlate Wilma der hun er på siste side.

MAY GRETHE LERUM

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder