Bokanmeldelse: Litterært eventyrlandskap

Man kan trygt si at danske Charlotte Weitze går sine helt egne veier i nordisk samtidslitteratur.

«Rosarium» er en historie som damper av fotosyntese, kjøtt og blod.

Det er både en økologisk fabel og en vanlig roman. En overskridende fortelling, som stiller krav til leserens evne og vilje til å la seg føre inn i et ukjent og uoverskuelig litterært landskap.

Der planter, blomster og trær har like viktige roller som menneskene.

Boken har tre deler og starter i grenseområdene mellom Polen og Russland, i en ikke nærmere definert fortid.

Hovedpersonene som bare kalles bror og søster flykter fra det som ligner en revolusjon, eller er det en invasjon? Foreldrene deres blir drept, mens de to søker tilflukt i skogen.

Gradvis går de bokstavelig talt i ett med naturen, søster gjennomgår en slags biologisk metamorfose og vokser sammen med naturen der hun ligger. En botanisk interessert tsarsønn(!) finner henne og gjør det til sitt prosjekt å bringe søster tilbake til menneskelivet.

Men til slutt unnslipper skogpiken (som hun nå kalles) sivilisasjonen, og finner tilflukt i et rosekratt der hun som en vanlig plante bare henter næring fra solen, jorden og vannet.

Spol fram til 1970, og den danske botanikeren Johanne skriver til sine voksne tvillingdøtre, for å forklare de valgene hun har tatt gjennom livet.

Først og fremst er denne delen av boken en beretning om et ungt menneskes personlige frigjøring.

For er Johanne egentlig jentenes mor, og hvem er den underlige skapningen Esther, som hun bringer med seg i en kiste på en reise over Atlanterhavet?

Svaret på blant annet dette spørsmålet skal finnes i en egen roseart, som etterhvert blir et gjennomgående tema i romanen. Snart vokser det da også rosestengler opp fra Esthers lik, og dermed er overgangen lagt til bokens tredje del.

Vi er i vår egen tid, og Johannes barnebarn Marie reiser fra Danmark til Amerika for å feire bestemors 100-årsdag. Hjemme i Danmark er oldebarnet Fine som nå mer og mer begynner å ligne på den mystiske Esther.

Er det fordi hun spiser de sukkertøyaktige tingene hun får tilsendt fra oldemor?

I hvertfall glir nå Johannes og Fines historie mer og mer over i hverandre, og den som gjetter på at det hele ender i et nytt rosekratt er ikke helt på gjengrodde stier.

Ingen lett historie å sammenfatte dette, og det skal sies at den inneholder enda flere villskudd og avleggere enn det her er plass til her.

På sitt beste er «Rosarium» et litterært eventyrlandskap, med mørke, mystiske islett og fylt av sanselighet, kjøtt, blod og plantesaft.

Naturbarn-analogiene kan lede tankene hen til Matias Faldbakkens siste roman «Stakkar», og over det hele hviler et åpenbart økologisk, for ikke å si holistisk, tankesett. Det er også flust av elementer hentet fra eventyrene, slik som prinser, gullringer og altså rosebusker.

Men de naturvitenskaplige partiene kan bli i overkant lange og doserende, noe som bidrar til å trekke ned tempoet i fortellingen.

Der særlig den første delen er overskridende på en dypt original og fascinerende måte, blir bokens siste del mer uengasjerende, overtydelig og tidvis forutsigbar. 

Litt beskjæring hadde nok gjort seg, men boken er stilsikkert oversatt av Hilde Rød-Larsen.

«Rosarium» er et velkomment kosttilskudd til lesere som lengter etter annet enn traurige relasjonsromaner.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk