Bokanmeldelse: Bergljot K. Nordal: «Det ingen har fortalt deg»

Et eget rom mellom bleier og brødsmuler

Nordal skriver delvis utforskende om å ønske seg rom, tid og frihet til å skrive i  køen av bleier og brødsmuler.

  • Mari Nymoen Nilsen

Artikkelen er over fem år gammel

VG:s terninger viser 4 prikker

Karoline er småbarnsmor og forfatter. Hun tenker stygge tanker om at familien dør i en bilulykke, og at når hun er over den tyngste sorgen, da skal hun få tid til å skrive. Desperasjonen dirrer fra første side. Nordal skriver seg inn i en lang tradisjon om å rydde plass i denne romanen. Plass til hele tankerekker og dager foran tastaturet.

Foto: ,

Mange forfattere har beskrevet utfordringen svært godt, både Ørstavik, Knausgård, Woolf, Espedal og Skram, for å nevne noen.

Sistnevnte har også en liten gjesterolle i romanen, og hovedpersonen tenker på hvordan Skram forlot mann og barn og la seg inn på et sinnssykehus.

Det gjør ikke Karoline. Hun reiser på et skriveopphold til barndomsvenninnen Pia i København, og romanen avdekker gradvis det intense forholdet som var mellom de to for 20 år siden. Varmen i Pias blikk «syg ut marg og bein og fordøyer meg i eitt jafs, før dei spyttar meg ut att, med ei kjensla av noko nytt og friskt».

Dette nye og friske har hopet seg opp som et savn i hverdagsritualer og den altoppslukende forpliktelsen i å ha andre å ta vare på, til enhver tid. Pia er en motsetning til alt sammen, og vennskapet dem imellom var heftig i ungdomsårene.

Nordal skriver svært godt om dette. I ett og samme avsnitt kan vi se en slags transformasjon av hovedpersonen, gjennom hva som vekkes og alt som står på spill i møte med Pia og hennes verden. Pias venner forblir litt statiske, og jeg får ikke helt tak i den konflikten som spisses mot romanens slutt. Jeg savner at det problematiseres ytterligere, at forholdet dem imellom granskes nærmere – det ligger mye godt sprengstoff i kjærligheten mellom de to vennene.

Språket er forholdsvis nøkternt og beskrivende, som om Karoline sitter på en slags distanse til konfliktstoffet som foregår inne i henne. Det fungerer godt, og henfaller aldri til sentimental samvittighetsnag eller romantisering av savn i den ene eller andre retningen.

Romanen er interessant, viktig og godt tenkt. Den er likevel ikke alltid like utforskende. Min største innvending er at den problematiserer bare delvis alt sammen, både morsrollen, balansen mellom forpliktelsen og friheten, samt vennskapet mellom de to kvinnene. Det gjør den ikke dårlig, men jeg kunne ønske den var mindre skjematisk og tok mer plass.

Flere artikler

  1. Monica Isakstuen: «Om igjen»

  2. – «Barn? Nei takk!» Bokanmeldelse: Linn Strømsborg: «Aldri, aldri, aldri.»

  3. Sterk debut om sex, rus og kjærlighet. Bokanmeldelse: «En sånn rød amerikansk scooter»

  4. Bokanmeldelse: Hanne Ørstavik: «På terrassen i mørket»

  5. Bokanmeldelse: Christer Mjåset: «Det er du som er Bobby Fischer»

  6. Bokanmeldelse: Dekonstruert forelskelse

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder