Ikke en seier for romankunsten – Bokanmeldelse: Salman Rushdie: «Seiersbyen»

Salman Rushdie er et ikon for retten til å skrive hva man vil om nesten hva som helst, men selv ikke ikoner lykkes hver gang.

Det var bare flaks eller oppspart karma som 12. august i fjor reddet Salman Rushdie fra det grufulle drapsforsøket han ble utsatt for under et arrangement om kunstnerisk frihet i delstaten New York.

Helt siden fatwaen mot forfatteren ble utstedt av det iranske prestestyret i 1989 etter utgivelsen av «Sataniske vers», har Rushdies liv vært truet.

Ingen annen nålevende forfatter har blitt et større symbol på ytringsfrihetens pris i møte med fanatismens groteske idioti.

Når hans fjortende roman, «Seiersbyen», nå utkommer på norsk, er det heldigvis ikke som en posthum utgivelse.

Salman Rushdie: – Jeg har gamle og dype forbindelser til det litterære Norge

I likhet med flere av Rushdies tidligere romaner utspiller handlingen seg i India.

Denne gang i form av en historisk roman som begynner på 1300-tallet og avsluttes 250 år senere. Det historiske forelegget er det mektige Vijayanagara-imperiet sør på det indiske subkontinentet.

Hovedstaden, som i dag er en ruinby på UNESCOs verdensarvliste, får hos Rushdie navnet Bisnaga – Seiersbyen.

På typisk postmoderne vis konstruerer Rushdie romanen som en gjengivelse av innholdet i et gammelt epos. Et grep som i 2023 ikke akkurat er en litterær nyvinning.

Eposet romanen hevder å være basert på heter Jayaparajaya, som betyr «Seier og nederlag», og ble skrevet på sanskrit av Bisnagas kvinnelige grunnlegger, mirakelmakeren og profetinnen Pampa Kampana.

Pampa var bare en ungjente da hun ble vitne til at hennes mor og alle kvinnene i det nylig beseirede kongeriket de tilhørte, frivillig gikk inn i likbålet. Ikke lenge etterpå, inntar gudinnen Parvati den unge jentas kropp og hun får magiske krefter.

Det innebærer blant annet at hun skal leve i 247 år og eldes svært langsomt.

Noen år senere gir Pampa to gjeterbrødre i oppgave å plante byen Bisnaga ved hjelp av noen frø hun gir dem. Hus, templer, forsvarsverk og mennesker, vokser bokstavelig talt opp av ingenting, og med det starter historien om det mektige imperiet, der den ene kongen etter den andre forgår, mens Pampa består.

Gjennom tiårene og hundreårene som følger forsøker hun igjen og igjen å motvirke all form for religiøs fanatisme. Hun blir en pådriver for kvinners plass i samfunnet, kunst og seksuell frigjøring.

Sjekk flere anmeldelser her: Siste: Grotesk god roman»!

Rushdie skildrer denne kaotiske verdenen med alt den innehar av ulike folk – hinduer og muslimer, europeiske handelsreisende og kinesiske krigere – hele sulamitten fra topp til bunn, fra den ene krigen til den neste.

Omtrent midtveis i «Seiersbyen» slo deg meg at romanen minner om en blanding av dataspillet Civilization og fantasyserien Game of Thrones.

Minus sistnevntes gode plott, men iblandet en god porsjon magisk realisme innpakket i en mild satirisk grunntone.

Rushdie har aldri vært en forfatter som legger bånd på seg. Den fabulerende fantasien synes grenseløs, på godt og vondt. De mange karakterene fremstår som en slags marionetter, selv ikke Pampa Kampana blir stort mer enn en påstand, noe det distanserte fortellerperspektivet må ta mye av skylden for. 

Og moralen i det hele: At pennen er mektigere enn sverdet og «ord er de eneste seierherrene.»

Nei, Rushdie har skrevet bedre før.

Selv ikke Kirsti Vogts solide oversettelse kan bøte på det. Fremdeles er «Midnattsbarn» hans beste roman. Den har attpåtil blitt kåret til lesernes Bookerprisfavoritt gjennom tidene. 

Anmeldt av: Gabriel Michael Vosgraff Moro