Magisk og skummelt om AI. Bokanmeldelse: «Maskiner som tenker»

Forsker på kunstig intelligens, Inga Strümke, treffer midt i blinken på tidsånden med denne boken.

Om man vil forstå hva som skjer nå, burde man ha hørt om maskinlæring, sa den norske forskeren Inga Strümke da hun gjestet Lindmo i vinter.

Strümke har doktorgrad i partikkelfysikk og forsker på kunstig intelligens (KI/AI) ved NTNU, og nå debuterer hun som forfatter.

I boken «Maskiner som tenker» gjør hun et hederlig forsøkt på å hjelpe menigmann med å forstå nettopp hva som skjer nå.

Boken er delt i tre hoveddeler: «Starten på det hele», «Kunstig intelligens i dag» og «Kunstig intelligens i morgen».

Kapitlene veksler mellom forholdsvis deskriptive fremstillinger av historie, teorier og begreper på den ene siden, og mer etiske og filosofiske aspekter på den andre.

Selv syns jeg Strümke skriver absolutt mest engasjerende når hun stiller de store, etiske spørsmålene.

Debatt omkring AI går for tiden ut på langt mer enn bruken av chatbot’en ChatGPT.

Strümke skriver opplysende om problematikk knyttet til emner som opphavsrett (når generative modeller kan skape originalbilder eller musikk basert på datamengder ordentlige kunstnere har produsert – hvem har da opphavsretten?) og private tech-selskapers bruk av persondata og algoritmer.

Er det en ting man kan være sikker på etter å ha lest Strümkes bok, så er det at jurister går gode tider i møte.

Samtidig er det ikke helt svart for oss andre heller. For fortsatt er det slik at menneskene må lage og instruere maskinene. Og vi har (enn så lenge) iboende evner maskinene ikke har, slik som kreativitet, kontekstforståelse og empati.

Men utviklingen går samtidig så fort at det er vanskelig å i det hele tatt ta innover seg hvor det hele bærer.

Ordentlig skummelt blir det når man leser om KI og fravær av regulering.

I møte med disse ekstreme kreftene er det viktigere enn noensinne å forstå hva de er, hvordan de ble til, hvilke formål de har, hvem som eier og utvikler dem – og hvilke interesser disse har.

Og ikke minst hvordan vi skal klare å kontrollere det voldsomme potensialet som ligger i dem.

Maskiner er ikke iboende gode (i den grad man kan si det om menneskene), de bare er og gjør det de har blitt bygget for å gjøre.

Og som Strümke skriver: Målet til menneskeheten består i virkeligheten av etikk og verdier, er komplisert og ikke engang helt tydelig for oss selv.

Hvordan skal vi da klare å formulere et AI-mål som i det minste tar hensyn til det kompliserte, ikke- konkrete målet vi svever rundt med?

Skjønner vi i det hele tatt hva vi har i vente, eller hvor vi allerede er?

Strümkes frempek virker både magisk og skummelt på en gang. Om du vil titte inn i fremtiden er det bare å kaste seg over denne boken.

Anmeldt av: Oda Faremo Lindholm