Bokanmeldelse: Ingebjørg Berg Holm: «Barføtt over isen»

Publisert:
BOK

Tidskoloritt og stemning er de beste kvalitetene ved denne krimfortellingen lagt til ordentlig gamle dager.

Ingebjørg Berg Holm opplevde å bli nominert til Rivertonprisen for tre år siden for sin debutbok «Stjerner over, mørke under».

I hennes andre bok skal vi igjen tilbake til Hurumlandet på 1870-tallet, og igjen er det lensmannen Thomas Tinnvik som er fortelleren. Denne nokså ensomme og triste skikkelsen har fått en slags venn og samtalepartner i gamle jomfru Parelius som eier godset «Palasset», og som dessuten disponerer et imponerende bibliotek av gamle og til dels sjeldne bøker.

Nå ligger hun for døden, men det hindrer ikke hennes selskapsdame enkefru Ritter å holde store selskaper i huset som hun selv regner med å skulle arve. Men selvsagt skal det ikke gå fullt så lett etter den dagen jomfruen ender sin jordiske eksistens.

Her introduseres vi både for illevarslende brev, omgjorte testamenter, døde katter og en viktig bok som er sporløst forsvunnet. Og hvilken rolle spiller egentlig enkefru Ritters mystiske dattersønn, den unge Lucilius, i det som skjer? Eller hans forsiktige tante, frøken Ritter?

Berg Holm er dyktig til å skape en fortidig atmosfære i boken. Både ved hjelp av et lett antikvert språk, og referanser til datidens norske samfunnsforhold. Særlig er hun god på detaljer og presise observasjoner av folk og miljøer.

Hun har også de litterære referansene på plass: Her kretser forfatterparet Shelley i bakgrunnen sammen med Frankensteins monster, og myter og overtro blant tyendet får fritt spillerom. Til sammen gjør dette boken til en slags halvgotisk/romantisk opplevelse – nærmest en form for litterær pastisj.

Men grensen til det melodramatiske er også syltynn når man skriver slik, og det er noen av grepene som ikke helt overbeviser. Blant annet en underliggende, men likevel ganske påtrengende homofil tematikk, som kanskje mest av alt blir vammel.

Ingebjørg Berg Holm skriver likevel stort sett bra, og bokens hovedintrige er grundig og solid bygget opp. Man får sympati for den plagede og selvplagende lensmann Tinnvik og tror på hans fremstilling av det som skjer.

Dette er en bokstavelig talt bloddryppende krimhistorie, som likevel holder de dramatiske virkemidlene under stram kontroll. Ikke dårlig, bare det.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk

Her kan du lese mer om