Jon Michelets datter i minnetalen: – Du kan aldri bli et spøkelse

BOK

RYGGE KIRKE (VG) Familie og venner tar i dag et siste farvel med Jon Michelet. Kisten er blå – som havet.

Publisert: Oppdatert: 27.04.18 16:16

Det er vakkert vær, blå himmel, og solen varmet allerede fra morgentimene. Folk begynte å strømme til kirken før kl 10, blant dem Carl I. Hagen, William Nygaard, Edvard Hoem, Unni Lindell, Klaus Hagerup, Tove Nilsen, Vigdis Hjorth og Anders Heger.

Michelet døde av kreft 14. april, 73 år gammel. Han skrev til det siste og rakk akkurat å bli ferdig med bind seks av sitt magnum opus, «En sjøens helt». Her kan du lese utdrag fra Michelets aller siste verk.

Bakgrunn: Jon Michelet er død

Det var ventet å bli så fullt i kirken at det i tillegg var rigget til i et større kapell ved siden av kirken, hvor lyd og bilder ble overført storskjerm.

Prest Tor Bjørn A. Osberg åpnet med å si at selv om Jon kanskje ikke var så ofte i denne middelalderkirken, så er han kanskje den som har sagt de vakreste ordene om nettopp denne kirken ved å fremheve den som «arvegull».

– I dag skal vi samles i både glede og sorg, sa presten og påpekte at Michelet var et menneske som mente det var viktig å være i åndelig bevegelse, selv om han hadde et anstrengt forhold til Gud.

Bildespesial fra bisettelsen (artikkelen fortsetter under):

1 av 23Frode Hansen

Preludium i kirken var tema fra filmen «Orions belte» – basert på Michelets roman fra 1977. Evert Taubes «Änglamark» ble også spilt, med allsang fra de fremmøtte.

– Det er nesten som vi kjenner ham personlig alle sammen. I min tid som prest har jeg skrevet mange minneord, men jeg kan knapt huske noen som har rukket så mye som Jon. Det er nesten som et eventyr, sa presten.

– Kunne ikke hatt en bedre pappa

Datteren Tania von der Lippe Michelet (den eldste av fire døtre) snakket i sin minnetale varmt om livet med sin far – om gode barndomsminner og om «duften av pappas oppvekst». En varm tale med mye humor som viste farens mange sider – og som uttrykte at han var en som aldri ga seg.

– Du kan aldri bli et spøkelse. Til det er du altfor present i alt du har skrevet og etterlatt oss. Ingen trist familiesaga om nederlag, men en beretning om klokkertro på å lykkes i det man har satt seg fore, i evnen om å forandre verden gjennom kunnskap, en lys livsanskuelse og en sabla utholdenhet og disiplin fra et annet univers. Også etter bortgangen lyste du og var så vakker, sa hun og siktet til solen på himmelen, sa datteren.

– Det er dette du må se og tenke på, de unge, de nye, de som skal være med oss i fremtiden, sa han en gang han var med på å legge barnebarna for kvelden.

– Din utstråling var enorm. Ingen som har møtt deg, kan nekte for det. Du var utrolig glad i dine barn og dine koner. Du var et pust i den store verden og brakte oss ut i den. Og vi var med deg på bøljan blå.(...) Du var den som alltid pratet med oss og tok oss på alvor. Fullfør, gi jernet. Syk kan du bli senere, manet han. (...) Ingenting kunne stoppe denne mannen, sa datteren, og opplyste at de sto rundt sengen hans da han trakk sitt siste sukk.

Se utdrag fra datterens tale (artikkelen fortsetter under videoen):

– Vi var så stolte av deg. Vi kunne ikke hatt en bedre pappa. Ditt liv var en triumfferd mot urettferdighet. Nå er livet vårt formørket uten deg. Vi lengter etter lyset ditt, avsluttet datteren.

Datter i sorg: «Faen, pappa, nå er det tøft, nå er det jævlig tøft»

Dag Solstad fikk alle til å le (artikkelen fortsetter under videoen):

Blå som havet

Hele kirkerommet er dekket av blomster og kranser fra alt fra Norges rederforbund, som takker for innsatsen for krigsseilerne, og hans matroser på KK-seilasen 1997-2002, til gamle kolleger fra Klassekampen.

Kisten er blå, og de fremmøtte i bisettelsen snakker om at det symboliserer havet. Jon Michelet elsket havet og skrev sitt store romanverk om nettopp det.

Tilbakeblikk: Nyoperert Michelet hadde smerter og klarte ikke å skrive

Bjørn Tore Rosendahl, faglig leder for Norsk senter for krigsseilerhistorie i stiftelsen Arkivet, snakket i sin tale om Michelets innsats for krigsseilerne, og hvor mye han har betydd for de hundrevis med etterkommere.

– En krigsseiler sa nylig til meg: Vi har aldri tidligere hørt så mye fint om oss som det vi opplever nå. Jeg vil hevde at grunnen til det er Jon Michelets store innsats. ««Brennende skip» har i dag gått til topps på bestselgerlisten, og jeg tenker at det ikke er Jon Michelet som herjer på toppen av bestselgerlistene år ut og år inn, men at det er krigsseilerne», skrev Jon i en e-post til meg en gang, sa Rosendahl i talen.

Politikere og forfatterkolleger: Minnes Jon Michelet som en bauta

Rosendahl leste også opp en siste hilsen fra krigsseiler Ingvald Wahl (98): «Du var en god venn, jeg savner deg».

Michelets kjærlighet til havet og livet til sjøs ble også markert ved at Det norske sjømannskor fremførte «The Leaving Of Liverpool».

(Artikkelen fortsetter under videoen)

– Bare en skarve kulturminister

Kulturminister Trine Skei Grande var tredje taler ut, tydelig grepet av stunden.

– På vegne av regjeringen vil jeg uttrykke min dypeste medfølelse når vi er samlet i respekt og takknemlighet. Bredden av Jons forfatterskap vil sette store spor. Det engasjementet og viddet han hadde, traff oss alle sammen. Han ble en av Norges mest folkekjære forfattere, fordi han så hele mennesket. Uredd hevet han stemmen over dem som hadde opplevd urettferdighet, sa hun og la til:

– Og nå kommer klisjeene: Jeg er bare en skarve kulturminister, og en forfatter hadde nok klart det bedre. Selv om toget nå er kommet på siste stasjon, og selv om skipet har ankret opp, så lever historiene videre. Jeg vil takke Jon Michelet for alt det han var og alt det han har skapt, og lyser med det fred over hans minne.

(Artikkelen fortsetter under bildespesialen)

1 av 152015: Hjemme i hagen på Larkollen. Gisle Oddstad

– Raus og varm

Heidi Marie Kriznik, leder for Den norske Forfatterforening, snakket i sin tale om at Michelet aldri kunne slutte å skrive, og det faktum at han helt til det siste jobbet for å bli ferdig med sin siste bok:

– Michelet var raus, varm og inkluderende. Vi er mange som vil savne ham.

– En av mine aller beste venner

Taler ble det også fra forfatter Dag Solstad, en av Michelets nærmeste venner gjennom mange tiår. Solstad trakk fram verket om krigsseilerne som en litterær triumf – og som han vet alle unte ham. Solstad var en av dem som hadde kontakt med Michelet til det siste

– Vi er samlet her for å gravlegge en betydelig nordmann. Selv står jeg her for å ta farvel med en av mine aller beste venner, sa han.

– Jon var storslagen. Han satte sin ære i aldri å glemme et ansikt. Som ateist næret han stort respekt for de troende. Som republikaner forsvarte han ofte kongehuset, hvis det var påkrevet. Han var en sann eventyrskikkelse. Saktmodig, men standhaftig i motgang. Og motgang hadde han nok av. Men det er først og fremst medgangen han ble møtt med fra publikum da han endelig våget å sette i gang med en romanserie i seks bind om våre sjøfolks krigsinnsats under den annen verdenskrig, vi nå husker, sa Solstad og fortsatte:

– Det siste halvannet år av hans liv ble merket av hans kamp mot døden og for å rekke å fullføre sitt store verk. Å fullføre dette verket betød alt for ham, og vi som møtte ham mot slutten, vil aldri glemme synet av de kreftene som tvang denne dødssyke mannen til å kjempe seg ferdig bokstav for bokstav. Jeg skulle gjerne som venn og kollega ha brakt dette synet, dette alvor og denne lidenskap videre til kommende generasjoner, avsluttet Solstad før Arve Tellefsen spilte fiolin ved siden av kisten.

Presten sa videre at selv om Michelet selv ruvet i høyde og berømmelse, hadde han en egen evne til å ikke stå i veien for noen.

– I stedet ga han stemme til de minste, de som ble glemt og som ikke ble anerkjent. Med sitt røde hjerte kjempet han de svakes kamp, kunne vi lese.

Kisten ble til slutt båret ut til tonene av Billie Holidays «I’ll Be Seeing You».

Jon Michelets sommeridyll var hjemme på Larkollen utenfor Moss:

Her kan du lese mer om