ÆRLIG: Romantikkdronningen Jojo Moyes svarer åpenhjertig på VGs spørsmål om alt fra nerver til kjærlighet og midtlivskrise.
ÆRLIG: Romantikkdronningen Jojo Moyes svarer åpenhjertig på VGs spørsmål om alt fra nerver til kjærlighet og midtlivskrise. Foto:Terje Bringedal,VG

Jojo Moyes vant over angsten

Om terapien  * Kjærligheten  * Sin døve sønn  * Suksessen  * Om Jo Nesbø

BOK

«Et helt halvt år»-forfatter Jojo Moyes (45) fikk flyskrekk etter 11. september 2001. 13 år etter terrortragedien satte hun seg likevel på flyet til Norge.

Publisert: Oppdatert: 12.09.14 14:37

Britiske Jojo Moyes har toppet listen for skjønnlitteratur i Norge i ett år med boken «Et helt halvt år» (terningkast 5). Når hun omsider ble dyttet ned til annenplass i forrige uke, så var det av seg selv og sin egen nye roman «Den ene pluss en» (terningkast 5). 45-åringen figurerer i tillegg helt øverst på pocket- og e-bok-listene.

Sånt blir det norgesbesøk av.

– Det er helt utrolig! Da jeg hørte at jeg hadde stjålet førsteplassen fra meg selv, så ble jeg helt målløs. Tusen takk, Norge! sier en ydmyk og fornøyd Moyes når VG treffer henne i Oslo torsdag formiddag.

Moyes er gjest under Oslo Bokfestival denne uken og gleder seg til å møte leserne ansikt til ansikt. Men for noen år siden hadde det aldri vært på tale for forfatteren å sette seg på flyet til Norge – eller noe annet sted.

Økende angst

Moyes, som har solgt millioner av sine kritikerroste tåreperser verden over, slet i mange år med angst for både det ene og det andre. Det startet da hun ble mamma for første gang for 16 år siden. Plutselig følte hun seg ekstra sårbar. Angsten ble verre etter terroraksjonen i New York 11. september – på dagen 13 år siden i dag. Og da T-banen i London ble rammet av terror i 2005, gikk Moyes virkelig i lås.

– Jeg fløy ikke på ti år, og jeg sluttet helt å ta T-banen. Jeg fant alltid på unnskyldninger og tok bil og taxi overalt. Da jeg for tre år siden ikke kunne unngå å fly igjen, måtte jeg ta tonnevis med Valium, forteller trebarnsmoren.

– Jeg ble veldig redd for veldig mye da jeg fikk barn. Verden krympet på et vis. Vi flyttet på landet og levde i vår egen boble. Jeg vil ikke kalle det fobier, men jeg slet virkelig. Jeg gikk til psykolog, prøvde hypnose, gikk på flyskrekk-avvenningskurs og det ene med det andre. Men det eneste som hjalp mot nervene og skjelvingen, var Valium og betablokkere. Det høres grusomt ut, men det er sannheten. I dag har jeg fått bukt med nervene, men jeg har alltid med meg Valium i vesken for sikkerhets skyld, forklarer hun.

Derfor snudde hun

– Hvordan var det å sette seg på flyet nå?

– Det gikk helt fint. Jeg skalv ikke, og det kom ingen stygge gloser, forsikrer Moyes og forteller hva som omsider fikk henne på andre tanker:

– For et års tid siden mistet jeg en slektning som hadde MS. Hun elsket å reise. Da jeg besøkte henne på sykehjemmet og innså at hun ville gjort alt i verden for å komme seg ut av det rommet og ut i verden, tok jeg meg selv i nakken. Jeg presset meg til å gjøre alt jeg var redd for. Blant annet har jeg tatt dykkersertifikat. Jeg kommer aldri til å like å fly, men jeg har bestemt meg for å leve.

Det at en synkende forfatterkarriere brått ble snudd til gigantisk opptur for tre år siden, var også en årsak til at Moyes ikke ville kaste bort sjanser mer.

– Jeg kan ikke tillate meg å la redselen stoppe meg. Det er viktig å gripe sjanser. Folk flest vet ikke at jeg har skrevet tre bøker som ble avvist, men det har jeg. Da jeg skrev «Et helt halvt år», var jeg uten kontrakt. Men nå skjer ting så fort at jeg nesten har problemer med å holde meg fast, sier hun og smiler bredt.

Ligner hovedrollen

Mens «Et helt halvt år» handlet om temaene kjærlighet og aktiv dødshjelp, er «Den ene pluss en» ikke fullt så alvorlig. Den handler om en enslig mor, en vaskehjelp, som strever voldsomt med å få endene til å møtes. Livet blir ikke enklere når hun møter en velstående drømmemann med sine egne demoner å bekjempe.

– Min beste venninne sier at hun aldri har lest om en person som ligner mer på meg, ler Moyes.

– Jeg jobbet selv som vaskehjelp i to år da jeg var tenåring. Det var eneste måten jeg kunne få råd til å kjøpe hest. Foreldrene mine ble rasende da jeg faktisk kjøpte hesten, men jeg vet at de innerst inne var stolte for at jeg var så bestemt. Og denne besluttsomheten kjennetegner også romanfiguren Jess. Det var viktig for meg å få fram, fordi det sosiale skillet mellom mennesker er et økende problem i England. Vi må jobbe med holdningene våre. Men boken handler også om en road trip, legger hun til.

Gråter av egne bøker

Moyes gråter alltid når hun skriver sine mest rørende scener. Hvis hun ikke selv feller tårer, så holder de ikke mål, har hun kommet fram til.

– Det nytter ikke å være kynisk. Hvordan kan jeg vente at leserne skal føle noe hvis jeg selv ikke gjør det?

Men Moyes nekter for at hun er romantisk, selv om hun er en av få forfattere som har vunnet «Romantic Novel of the Year Award» to ganger.

– Jeg er ingen ekspert på romantikk, nei! Mannen min ville ledd hvis han fikk høre at noen trodde det. Han synes jeg er verdens minst romantiske kvinne. Når han kommer hjem med blomster, så er det nesten sånn at jeg blir oppgitt fordi jeg må vaske vasen, ler hun.

Om Jo Nesbø

Mens Moyes topper listene i Norge, må hun se seg slått av en nordmann hjemme i Storbritannia. Der er det nemlig Jo Nesbøs «Politi» som troner.

– Det er utrolig at jeg slår ham på hjemmebane, så at han topper i England, er helt greit for meg. Nesbø er en stor forfatter. Jeg har ikke lest «Politi», men jeg er veldig svak for «Snømannen». Jeg må imidlertid velge tid og sted for å lese bøkene hans, med tanke på at de er så dystre og skumle. Det funker dårlig hvis jeg er alene hjemme på gården i stummende mørke, ler hun.

– Kanskje det er noe med navnet Jo/Jojo?

– Tja, kanskje det? En tidligere forlegger mente at fornavnet mitt ikke ville gjøre seg på bokomslag, men heldigvis stemte ikke det, sier Moyes – som opprinnelig er døpt Pauline Sarah Jo.

Døden nær

– Jeg ble født ti uker for tidlig og holdt på å dø. De måtte hastedøpe meg, og jeg ble oppkalt etter mammas tre venninner. Men da jeg overlevde, innså alle at navnet var for tungt. Og da pappa etter hvert fikk seg en ny kone som het Jo, så var ikke det aktuelt heller. Jeg fikk kallenavnet Jojo, og det er bare det jeg bruker. Hvis noen sier Pauline, så reagerer jeg ikke engang.

Moyes holder på med en ny bok, men vil ikke røpe om hva.

– Men jeg kan si så mye som at det kanskje blir gjensyn med en gammel kjenning, sier hun hemmelighetsfullt.

Hun reiser mye fram og tilbake til Hollywood, hvor hun er sentral i arbeidet med filmatiseringen av både «Et helt halvt år» og «Den ene pluss en». Sistnevnte er tidlig i prosessen, og det er ikke kjent hvem som skal spille rollene. Moyes, som skriver filmmanus, får være med i utvelgelsesprosessen. Hun er strålende fornøyd med at Emilia Clarke (27) og Sam Claflin (28) skal spille Louisa og Will i førstnevnte.

– Mange kunne spilt Will, men bare Emilia kan spille Louisa. Jeg elsker henne. Hun er Louisa, sier en opprømt Moyes om «Game Of Thrones»-skuespilleren.

– Hvem bør spille Jess i filmen «Den ene pluss en»?

- Å, det vet jeg ikke. Jeg tør ikke spå det, svarer Moyes.

Døv sønn

Uansett hvor i verden hun er, er det ektemannen og de tre barna i alderen 9–16 år som står i høysetet for Moyes. Hun savner dem voldsomt når hun er på bokturné. Familien bor på en liten gård i Essex – med tre hester og litt dyrket mark.

– Nå skal jeg snart ta en reisepause helt fram til våren. Alle som har tenåringsbarn, vet at behovet for å være til stede ikke blir mindre med årene. Jeg er en kjærlig, beskyttende og streng mor. De må jobbe for ukepengene. Ingenting kommer gratis i livet.

Familien klarte å snu dyp fortvilelse til optimisme da yngstesønnen ble født døv.

– Vi var sønderknust med en gang og tenkte mest på alt det han aldri ville kunne gjøre i livet. Nå ser vi på det som en velsignelse. Vi har fått et annet perspektiv, har lært oss empati overfor andre mennesker og en god dose sort humor. Men han må selvsagt jobbe dobbelt så hardt som andre. Det er imidlertid andres sholdninger som er mest krevende å forholde seg til. Han har lært å spille piano! sier Moyes stolt.

Hun har vært gift med journalisten Charles Arthur i 16 år. De bevarer forholdet ved å snakke om alt.

– Moderne forhold utsettes for store prøvelser hele tiden, men jeg har en svært forståelsesfull og støttende mann. Jeg har kommet fram til at han nok er feminist.

Liten krise

Moyes legger ikke skjul på at hun «nok hadde en liten midtlivskrise» da hun rundet 40.

– Men 40-årene har vist seg å bli mine beste år. Når jeg lever et drømmeliv som dette, kan jeg ikke bekymre meg for rynker og en utflytende midje. Og så har jeg hester! Det var det jeg drømte om som barn. Jeg har alt jeg ønsker meg. Og hvis suksessen plutselig skulle forsvinne, så kan jeg selge høy! Eller bli psykolog. Det fascinerer meg også. Og heldigvis er jeg ikke kjendis. Folk kjenner meg ikke igjen på gaten. Jeg slipper å kritiseres for at jeg er usminket eller har gått med de samme antrekkene i ti år. Folk sladrer heller ikke om meg.

– Hva er den viktigste leksen livet har lært deg?

– At jeg ikke skal dømme andre. Jo eldre jeg blir, jo klarere blir det. Livet er krevende nok som det er om man ikke skal dømme andre og seg selv.

At hun har solgt over tre millioner bøker på verdensbasis og nærmere 300.000 eksemplarer totalt bare i Norge, har Moyes vanskeligheter med å ta inn over seg.

– Jeg tar ikke suksessen for gitt. Man er aldri bedre enn sin siste bok, men jeg er lettet og glad over at jeg uansett ikke er en døgnflue, sier 45-åringen.

NB. I kveld, torsdag, tar hun også en svipptur til Tønsberg for å signere bøker. Dette er Moyes' andre norgesbesøk.

DISKUTER:Hva synes du om Moyes' bøker? Hvilken er din favoritt? Si din mening i kommentarfeltet under artikkelen.

FLERE NYHETER PÅ RAMPELYS

Her kan du lese mer om