NY BOK: Den uautoriserte biografien om Sylvi Listhaug er velskrevet, men ikke veldig spennende, mener vår anmelder. Foto: Therese Alice Sanne VG

Bokanmeldelse: «Kors på halsen - Sannheten om Sylvi Listhaug»

Sylvi Listhaug er ikke båret frem på gullstol til maktens ypperste tinder, men enkelte godhetstyranner har vært aktive i kulissene.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Mathias Fischer: «Kors på halsen - Sannheten om Sylvi Listhaug»

Gyldendal forlag (280 s.)

Historien om innvandringsminister Sylvi Listhaugs reise fra rollen som halvveis vellykket Oslo-byråd, via det utskjelte PR-byrået First House til å bli den kanskje mest omtalte, og iallfall mest omstridte, norske statsråden på flere tiår, er virkelig besynderlig. Da hun i fjor (smart nok) antydet at hun kanskje ikke kom til å fortsette i politikken etter neste valg, rant det inn med tryglende meldinger på hennes Facebook-side. En av dem lød: «Kjære Sylvi Listhaug, du må ikke gi deg, det er det samme som Norges undergang.»

Intet mindre.

Listhaug har aldri vært bystyrerepresentant, aldri hatt sete på Stortinget, og hun har møtt atskillig motstand internt i Frp. Men i dag, drøye halvannet år etter at hun ble landets første innvandringsminister, er hun regjeringens kanskje mest profilerte politiker, og et opplagt lederemne i partiet. Det er ingen liten prestasjon. Jo, visst er hun dyktig, og hun har ikke sin make blant norske politikere i det å anvende sosiale medier til sin fordel, og hun er tøff og passe antiautoritær. Men det er generiske kvaliteter hun langt fra er alene om. «Hvem er Sylvi Listhaug?», spørres det mot slutten av boken. Tja, si det, tenker man som leser.

VG MENER: Sylvi Listhaugs betimelige oppgjør med pakistansk politiker

Den purunge kommentatoren og eks-Venstre-politikeren Mathias Fischer fra Bergen har altså satt seg fore å forklare Listhaugs gåtefulle oppstigning til maktens ypperste tinder. «Sannheten om Sylvi Listhaug», tøffer han seg med i bokens undertittel, muligens litt ironisk ment, for hans velpreparerte biografi er knapt noen fullendt fortelling, enn si forklaring. Fischer er en energisk og bråmoden skribent, med bergensk selvtillit som alle ikke-bergensere burde misunne. Han har et skarpt blikk og ditto blyant, men spennende blir boken hans aldri.

Kanskje er det ikke så rart. For Sylvi Listhaugs ennå unge liv er ikke akkurat spekket med interessante vendinger og tvister. Hun fremstår i Fischers fortelling som en ganske kjedelig og traust dame fra den lille Frp-kommunen Ørskog på Sunnmøre, målrettet og ambisiøs, jo, da, men ikke så veldig målrettet og ikke så veldig ambisiøs heller. Hun er en stabeis, får vi vite, en «gammel sjel» uten altfor mange nære venner, og som det er vanskelig å bli helt klok på. Fischer avslører ikke så mye i den nesten 300 sider lange boken, muligens fordi det ikke er så mye å avsløre, eller kanskje fordi kildene holder igjen. Listhaug selv har ikke bidratt, og hennes iherdige adjutant Espen Teigen er heller ikke tilstede i teksten, iallfall ikke i åpent lende.

Alle politikere med en viss teft for makt skjønner at de må tilrane seg et politisk rom som er deres, og bare deres. «Nå, med Siv Jensen som leder, var det en ledig plass i Frp som den kristenkonservative populisten,» skriver Fischer. Han undersøker ektheten i Listhaugs kristenkonservatisme, og beretter fint om hennes store forbilde, den dypt kristne farmoren Signe, som Listhaug arvet sitt etterhvert berømte kors fra. Men han er rask til å få frem at den unge Sylvi knapt slet ned dørstokken i bedehuset i hjembygda. «Listhaug tilbrakte flere dager på fotballbanen enn i bedehuset», forteller Fischer tidlig i løpet, og antyder, mer enn fastslår, at hennes stadig sterkere vektlegging av Jesus og kristensymbolikk har taktiske overtoner.

Les også: Dansk innvandringsminister vil lære av Listhaug

Boken er lettlest og medrivende fortalt, men preges av en del unødige repetisjoner, og et par uforløste hypoteser for mange. Men Fischer er en smarting, og kjedelig er det ikke. Han forteller om Listhaugs «ukjente» første ekteskap med den muligens noe enstonige sambygdningen Bjørn Tore, og om hennes ikke utypiske forvandling fra å være en flink, men litt alminnelig bygdejente til å bli en storbydame temmelig fascinert av denne «eliten» hun til stadighet ynder å ta avstand fra. Hun er Carl I. (og særlig Eli) Hagens favoritt, og har lært seg og behersker Hagens metode til fulle. Som at «du må snakke og oppføre deg så alt handler om deg», og «du kan aldri bli likt av alle, så det viktigste er å bli godt likt av noen.»

Om Listhaugs egen metode formulerer Fischer bokens beste one-liner, lett omskrevet: «Hun konstruerer en karikatur av motstanderen og kontrer med en selvfølgelighet.» Deri ligger noe av hennes geni. Lik henne eller ei, og få er så splittende som Listhaug: Hun er en formidabel politiker, og svært, svært tidstypisk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder