ARBEIDSJERN: Jørn Lier Horst jobber om lag 12 timer i døgnet syv dager i uken.

ARBEIDSJERN: Jørn Lier Horst jobber om lag 12 timer i døgnet syv dager i uken. Foto: Trond Solberg VG

Jørn Lier Horst har ofret vennene for jobben

Jørn Lier Horst har valgt jobb og familie foran et sosialt
aktiv liv – alt for samvittighetens skyld. Resultatet er flere bøker i året

Jennifer Bråthen
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Forfatteren fra Vestfold introduserte politimannen William Wisting for det norske folket i 2004 med debutromanen «Nøkkelvitnet». Nå er den ellevte boken om den ensomme etterforskeren klar. Boken er bare én av mange historier den tidligere politimannen har hatt et ønske om å fortelle, fremfor å dyrke venner og fritid.

– Jeg har ikke tatt meg tid til nære venner, og har kanskje valgt bort et aktivt sosialt liv. Jeg prioriterer for eksempel ikke å ta en øl med venner på en fredag, fordi jeg overalt hvor jeg er tenker at jeg heller burde være hjemme foran datamaskinen. Det som driver forfatterskapet mitt, er en konstant dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for ikke å sitte skrive, er noe jeg er preget av, forklarer Horst.

Anmeldelse Jørn Lier Horst: «Når det mørkner»

Ensomt yrke

Selv om vennskap er nedprioritert, understreker forfatteren at han har funnet en god balanse mellom jobb og familielivet med kona Beate og barna Marthe og Sondre. Hvis han summerer opp alt som er jobbrelatert, jobber han i snitt ti til tolv timer syv dager i uken. Det er derfor lett å forstå at han ga seg som politietterforsker i 2013 for å få kabalen til å gå opp. Den gangen innrømmet Horst til VG at han fryktet ensomheten.

– Det å være forfatter er et ensomt yrke. Å skrive flere bøker i året tar tid, og det kan man jo si at man blir ensom av. Men jeg trives med det – jeg er jo ikke alene. Det som er sårt med å være alene, er å være alene sammen med andre, men jeg har det ikke sånn.

Fikk du med deg denne? Jørn Lier Horst bitt til blods av rottweiler

Horsts forfatterskap er tidligere belønnet med Bokhandlerprisen, Rivertonprisen, Glassnøkkelen for beste nordiske krimbokog den prestisjetunge Martin Beck Awards. Men han lener seg aldri tilbake og soler seg i glansen.

– Jeg liker ikke å gå fra en uferdig jobb, og jeg evner ikke å gjøre ingenting. Det vet jeg ikke hva er – det å gjøre ingenting. Hva gjør man da? Det å være uvirksom er ikke for meg. Jeg kan titte ut av vinduet med en kaffekopp i hånden, men etter ett minutt er jeg ferdig med det. Jeg reiser ingen steder på ferie uten å ha noe å skrive på.

TURKAMERATER: Horst tar gode pauser fra littaruren med hunden Theodor. I fjor ble de imidlertid angrepet av en rottweiler. Horst har flere arr etter hendelsen. Her avbildet i Stavern. Kort tid etter angrepet. Foto: Alf Øystein Støtvig VG

Uløste mysterier

Horst har en fremtidsplan for forfatterskapet sitt og Wisting, men før han går videre, tar han ett skritt tilbake i «Når det mørkner». Handlingen er satt til 1983, da Wisting gitt ut fra politiskolen. Det får ham til å tenke på da han selv begynte å jobbe som politimann i Larvik i 1995. Første dagen på jobb voktet han politisperringene utenfor huset til Ronald Ramm, som ble funnet grovt mishandlet og død i hjemmet sitt.

– Da selve etterforskningen var ferdig, fikk jeg gå inn på åstedet. Det var en mektig følelse å gå i fotsporene til en ukjent, mulig drapsmann – det å se kampen mellom liv og død som hadde rast rundt fra rom til rom, til de endte opp i yttergangen, der mannen ble funnet i død.

Gikk du glipp av denne? Jørn Lier Horsts bøker om William Wisting blir TV-serie

Den uløste saken var utgangspunktet for debutboken, og er blitt en sak han fremdeles ikke helt klarer å legge fra seg.

– Det er fordi det er et stort mysterium, og fordi saken ga meg et kraftig førsteinntrykk som politimann. Det inntrykket slipper ikke taket, sier Horst.

Nye tips

«COLD CASE»: Horsts nye bok «Når det mørkner» handler om å sette i gang etterforskning på saker som har ligget lenge, og som er glemt av mange. Foto: Trond Solberg VG

Da boken ble gitt ut for 12 år siden, kom den først i et opplag på 1800. Nå er den i sitt 24. opplag og trykket i hele 120 000 eksemplarer bare i Norge. Horst ville at oppmerksomheten rundt boken skulle sette nytt lys på den gamle politisaken. I kjølvannet av de utallige utgivelsene har det opp gjennom årene kommet inn flere tips, men aldri slik at man fikk et gjennombrudd og kunne ta ut tiltale. For noen uker siden fikk han imidlertid et tips som har ført til at Horsts brikker kan ha falt på plass.

– Jeg fikk opplysninger som gjør at jeg nå har en forståelse for hva som har skjedd, og hvem som har gjort det. Da jeg satte det navnet jeg fikk av informanten inn i ligningen med en ukjent faktor, gikk alt opp. Ingen løse tråder, ingen flere brikker igjen. Alt falt på plass. Det er ikke bevist at det er dette som er skjedd, men jeg har kommet til en forståelse. Nå er utfordringen å bevise noe etter så lang tid. Sentrale personer er ikke live, vitner har kanskje glemt hva de tidligere har sagt, og spor er kanskje forringet eller borte, sier Horst, og legger til at politiet er informert og jobber med opplysningene.

– Gjør det noe med deg nå når du føler du har løsningen etter så mange år?

– Nei. Jeg hadde innfunnet meg at dette var en gåte man antageligvis ikke ville få et svar på. Når det nå danner seg en mulig løsning, oppleves det ikke forløsende, mer som en konstatering.

– Er det alt?

– En løsning gjør ikke noe med meg. I jakten på en ukjent gjerningsmann handler det ikke så mye om hvem som har gjort det, men om hvorfor. Jeg lurer for eksempel mer på hva det er som gjør mennesker i stand til å begå forbrytelser. Hvis man først vet hvorfor, er det lettere å finne ut hvem som har gjort det. Det hjelper lite hva jeg tenker og konkluderer med i denne saken. Det må jo finnes bevis for det, og det tror jeg er verre å finne.

Det har gått mange år siden Horsts første dag på jobb, og siden den gangen har han vært på mange åsteder som er blitt utgangspunkt for hans forfatterskap. I bøkene tar han med seg leseren inn bak politisperringene, der ingen andre kan bevege seg. Der han selv har sett forbrytelser etterlate seg rester og spor. «Når det mørkner» handler om å sette i gang etterforskning på saker som har ligget lenge, og som er glemt av mange. Nok en parallell til Ramm-saken.

– Når jeg setter meg ned og ikke har noe å gjøre, så går tankene. Og da kan de gå til for eksempel Ramm-saken. Det er jo ikke tilfredsstillelse i det fordi det ikke finnes noe svar. Jeg er opptatt av å finne svar.

– Men du har jo kanskje en løsning?

– Det er forskjell på løsning og sannhet. Jeg lever godt uten sannheten. Man må bare avfinne seg med at man ikke kan ta alle.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder