BOOKERPRIS-VINNER: «Shuggie Bain» har tatt både lesere og kritikere med storm – og vant fjorårets Bookerpris. Handlingen utspiller seg i Glasgows arbeiderklassestrøk på 80-tallet – og er beskrevet som et mesterverk av flere kritikere. VGs anmelder kaller den en «knyttneve av en roman». Her er fra bokomslaget.

En knyttneve av en roman! Bokanmeldelse: «Shuggie Bain» av Douglas Stuart

Klar for en solid dose skotsk sosialrealisme? Fjorårets Bookerprisvinner er en skikkelig knyttneve av en roman.

Publisert:
Artikkelen er over to år gammel
VG:s terninger viser 6 prikker

Men om «Shuggie Bain» er aldri så hardtslående, inneholder den også et av de mest følsomme morsportretter jeg har lest på år og dag.

Det er denne dobbeltheten som gjør at boken hever seg til et virkelig høyt nivå.

Det er ikke akkurat noen ny tematikk vi blir presentert for i denne romanen. Historier om fyll, vold, trangboddhet og generell faenskap blant Storbritannias akterutseilte arbeiderklasse – «white trash» – er allerede grundig skildret både i bokform og på film.

«Shuggie Bain» utspiller seg i tidsrommet 1981 til 1992, grovt sagt thatcherismens «høydepunkt», og en tidsperiode der de sosiale skillelinjene gravde seg enda dypere og mer uoverstigelige gjennom samfunnet enn før.

Denne fikk også terningkast seks: Enestående roman

Bokens hovedperson er gutten Shuggie, egentlig kalt Hugh etter faren sin. Men faren forsvinner raskt ut av bildet, og etterlater moren Agnes, Shuggie og de to eldre halvsøsknene hans til seg selv.

BEJUBLET: Douglas Stuart er født og oppvokst i Glasgow i Skottland. «Shuggie Bain» er utrolig nok hans debutroman og den fikk strålende anmeldelser da den kom ut i fjor.

En bærende tematikk i boken er mor Agnes’ alkoholisme som for alvor skyter fart i perioden etter at hun blir forlatt av Hugh senior, bare en i rekken av menn som kommer, utnytter henne og forsvinner igjen.

Shuggies to søsken finner hver deres måte å flykte fra situasjonen hjemme på, men Shuggie selv er knyttet til moren sin med en nærmest fortvilet kjærlighet. Han lærer seg å lese alle humørsvingninger, han utvikler en nærmest seismografisk forståelse for alkoholrusens stadier, og han kjemper for å holde en slags fasade overfor de skadefro naboene.

Slik manøvrerer han på en tynn line over den øl- og vodkastinkende avgrunnen som moren med jevne mellomrom faller dypere og dypere ned i.

Les også

Krimguide: Ti krimbøker å sjekke ut i vår

Når norske forlag skal utgi nesten 100 nye krimbøker bare det neste halvåret, trenger du en guide: Her har VG plukket ut…

Samtidig er Shuggie ikke en helt «vanlig» gutt: Han liker bedre å leke med dukker og porselensfigurer enn å sparke fotball, og han er bedre til å danse enn til å gå slik et skikkelig mannfolk skal. Han er kort sagt annerledes, venneløs og et hjelpeløst mobbeoffer.

Et lite menneske overlatt fullstendig til seg selv.

Dette er som sagt sosialrealisme av aller mest gjennomførte sort, og slik sett en bok full av litterære høydepunkter. Som i det sosiokulturelle portrettet forfatteren tegner av det lille stedet Pithead, dit familien etter hvert flytter. Et lokalsamfunn bygget rundt den nå nedlagte gruven, der de arbeidsledige mennene vandrer rundt som skygger av seg selv, kledd i det gamle arbeidstøyet sitt. Mens konene deres er mest opptatt av å sladre på hverandre. Når de da ikke står i den ukentlige køen for å få utbetalt trygden sin.

Her kommer Douglas Stuarts bildesterke språk virkelig til sin rett.

Likevel er det først og fremst portrettene av enkeltmenneskene jeg vil huske fra denne boken:

Shuggie selv, søsknene og ikke minst moren. Men også resten av persongalleriet vi møter er fremstilt med intuitiv forståelse og innlevelse. De er opplevd, erfart og sett innenfra på en måte som gjør dem til levende og til og med gjenkjennelige mennesker, ikke bare sjablonger eller karakterer som passer til handlingen.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk

Publisert:

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no