BOKAKTUELL: Tidligere polititopp Hanne Kristin Rohde har slått seg opp som krimforfatter.
BOKAKTUELL: Tidligere polititopp Hanne Kristin Rohde har slått seg opp som krimforfatter. Foto: Solberg, Trond

Bokanmeldelse Hanne Kristin Rohde - «Offerdyr»: Engasjerer ikke

Publisert:
BOK

Hanne Kristin Rohde kritiserer pelsdyrnæringen i sin nyeste bok, men som krim holder den ikke mål.


En advokat finner en død, pelskledd mann i ektesengen. Mistanken retter seg snart mot Norges landbruksminister. Wilma Lind stifter bekjentskap med pelsdyrnæringen i sin jakt på morderen, en bransje hennes sønn arbeider iherdig for å få avskaffet.

Det kan tenkes at det er kombinasjonen av tema og hovedperson som har skaffet Rohde den store leserskaren. Gjennom sine bøker forsøker hun å være en stemme for dem som ikke har en. Wilma kjemper sin personlige kvinnekamp og kler seg i rødt fra innerst til ytterst for å opponere. Hun har vågemot, gir seg sjelden og blir stilt på flere moralske prøvelser. I denne boken står det likevel for lite på spill. Intrigene på politikammeret er tonet ned, og leseren får ikke følelse av at saken betyr noe for henne, selv ikke når Wilmas sønn går til drastiske skritt i sin kamp for dyrevelferd.

En annen svakhet er at motivasjonen til flere av karakterene er uklar. I bokens første scener er det for eksempel flere ting som ikke står til troende, som at den tidligere nevnte advokaten er mer opptatt av at kona kan ha vært utro, enn at han har funnet et lik i sengen. En smule absurd blir det også når han leter etter forannevnte kone i skap, under møbler og bak gardiner. Rohde overbeviser heller ikke plotmessig. Hun har valgt et fiffig mordvåpen, men mye vakler når trådene skal samles.

Rohde har jobbet med språket siden den forrige utgivelsen, det har blitt mer fortettet, og hun gjør større bruk av fine metaforer, derfor er det synd at redaktøren ikke har vært mer opptatt av litterær variasjon og atmosfære. I «Offerdyr» er det flere eksempler på ting en redaktør burde luket ut og arbeidet mer med. Teksten består av en rekke gjentakelser, som for eksempel at «sier» og «spør» brukes i nærmest hver eneste dialog. Karakterer som er «litt utpå» snakker nesten konsekvent i et språk som minner om norsk film på 1970- og 80-tallet. Boken har heller ikke det samme drivet som den forrige utgivelsen.

Rohde er en uttalt dyrevenn, og hennes motstand mot pelsdyrindustrien er tydelig. Scenene fra en pelsfarm er blant bokens sterkeste partier og det er trolig at hun vil få flere lesere til å bli oppmerksomme på, og ta et standpunkt mot denne næringen. Slik vil «Offerdyr» kunne ha en betydning utover det rent underholdningsmessige. Men som krimbok er dette en heller uengasjerende opplevelse.

Denne artikkelen handler om