Skuffende fra nobelprisvinneren
Abdulrazak Gurnahs var fjorårets nobelprisvinner i litteratur, men hans nye roman «Etterliv» er ingen lesefest.
Mitt inntrykk er at selv kjennere av afrikansk litteratur ble overrasket da Abdulrazak Gurnah vant fjorårets nobelpris i litteratur.
Det er ikke nytt at den skandaliserte institusjonen i Stockholm med jevne mellomrom overrasker og med stor egenrådighet finner frem til «ukjente» forfattere.
Det har ledet til rike leseropplevelser en rekke ganger.
Verdt å feire er det at den eurofikserte prisen endelig rettet blikket mot en afrikansk forfatter (selv om Gurnah har bodd mesteparten av livet i England).
Når jeg nå har lest min første roman av nobelprisvinneren, er fallhøyden stor. Dessverre ble skuffelsen enda større.
Abdulrazak Gurnah kommer opprinnelig fra Zanzibar i Tanzania, og det er også i dette området hans foreløpig siste roman utspiller seg.
Leseren tas med til den tyske kolonien Deutsch-Ostafrika i tiden like før første verdenskrig og frem til området ble en britisk koloni. Dette er en del av kolonihistorien som sjelden er behandlet skjønnlitterært, og Gurnah gjør uten tvil et viktig opplysningsarbeid.
Fått med deg? Jon Fosse på kortlisten til en av verdens mest prestisjefylte priser
Men selv om bakteppet er krigene som utkjempes og stormaktenes herjinger på et kontinent som ikke er deres, fokuserer Gurnah hovedsakelig på det vanlige livet bortenfor slagmarkene.
Fire personer bærer handlingen. I sentrum står Hamza. Etter å ha vært askarikriger i en tysk Schutztruppe, vender han etter en stygg skade påført av en overordnet, tilbake til hjembyen. Her blir han en del av kretsen rundt kjøpmannen Khalifa. En godhjertet, listig fyr som ser Hamzas potensial.
I huset til Khalifa og hans kone bor det en ung kvinne ved navn Afiya. Hun er ikke deres datter, men søsteren til Khalifas venn Ilyas, som i flere år har vært forsvunnet etter å ha vervet seg til krigen. Det oppstår selvsagt søt musikk mellom Hamza og Afiya.
De gifter seg og får en sønn som de kaller opp etter den savnede broren hennes. Ved romanens slutt er Ilyas junior i Tyskland som journaliststudent i radio på begynnelsen av 1960-tallet. Vil han klare å spore opp onkelens skjebne i de tyske arkivene?
Gurnah vekker til live en rik verden, derom hersker det ingen tvil.
Djevelsk god! Hanya Yanagihara tilbake etter «Et lite liv»
Det er mye å lære her om en verden av i går, om ulike folkeslag, om språk og skikker og det «lille» livet til vanlige mennesker. Prosaen er lavmælt, enkel, uten store fakter. Den autorale fortelleren oppleves som gammelmodig og en smule distansert.
Når heller ikke spenningsoppbygningen oppleves som utpreget effektiv, brer det seg en viss kjedsomhet, i alle fall hos denne leseren.
Slutten er en stor skuffelse.
Avsløringen av hva som skjedde med Ilyas hadde fortjent en egen roman. I stedet nøyer forfatteren seg med en kort oppsummering.
Det er en slapp avslutning på en allerede ujevn bok. Kanskje må jeg lese andre bøker av Gurnah for å forstå hvorfor dette er litteratur på nobelprisnivå?
Anmeldt av: Gabriel Michael Vosgraff Moro
