Nansen-portrett står som en påle. Bokanmeldelse Harald Dag Jølle: «Nansen. Utfordreren»

Et portrett av Fridtjof Nansen i helfigur. Både med og uten klær, for å si det sånn.

Det skulle gå ni år (!) fra første bind i Harald Dag Jølles biografiverk om Nansen, til han denne høsten endelig kommer med slutten i bind to.

Det er lang tid, og det som ellers kunne vært en naturlig overgang mellom «Oppdageren» (2011) og årets «Utfordreren» blir derfor borte for de fleste lesere.

Men så starter også historien om Fridtjof Nansen på mange måter på nytt i høstens bok.

Nansen om Amundsen i boken: Tydelige tegn på en «slags sinnssykdom»

Vi møter ham som 50-åring, enkemann og alenefar for fem barn. Sine store oppdagelsesferder har han lagt bak seg. Nå – i 1912 – er det Roald Amundsen og hans nylige Sydpolekspedisjon som opptar den unge nasjonen Norge.

Nansen ønsker i utgangspunktet å konsentrere seg om sitt oseanografiske og øvrige vitenskapelige arbeid, men snart er han kastet inn i en virvelvind av hvileløst politisk og etter hvert humanitært arbeid. Han engasjerer seg i språkstriden og i forsvarssaken, og blir etter første verdenskrig en ledende skikkelse i det nydannede Folkeforbundet. Så følger i tur og orden arbeidet for krigsfangene som skulle repatrieres, og hans store innsats for de hungersrammede i Russland. Senere kommer arbeidet for krigsflyktningene i Lilleasia, og engasjementet for armenernes sak. 

Fridtjof Nansen var påfallende krigersk i innenrikspolitikken, med sin stadige sverming for uparlamentariske virkemidler. Mot slutten av livet ble han en lederskikkelse i Fedrelandslaget, og han var to ganger på tale som statsminister for en borgerlig samlingsregjering. 

På den andre siden var han freds- og konsensusorientert i sitt utenrikspolitiske engasjement, og mottok Nobels fredspris i 1922.

Det er ett av flere paradokser ved dette vandrende moralske imperativet fra forrige århundres norgeshistorie.

Privat var han preget av humørsvingninger og en lede ved den velorganiserte, siviliserte tilværelsen. Ofte skriver Nansen i sine utallige brev om et sterkt behov for å stikke av og vende tilbake til naturen og en tilværelse som fri mann. Han var den vitalistiske naturdyrkeren som hele tiden ble trukket tilbake til sine boklige og offentlige plikter.

Fridtjof Nansen var også et kunstnersinn, en svært dyktig tegner som i tillegg til natur og dyr så ut til å ha to favorittmotiver: Seg selv og nakne damer. At Nansen var vital også på det siste området viser hans heftige utenomekteskapelige forhold som fortsatte lenge etter at han hadde giftet seg med sin mangeårige elskerinne, Sigrun Munthe.

Nansen var utvilsomt «a man in full», som engelskmennene gjerne sier.

Harald Dag Jølles fremstilling av dette fullpakkede livet er strengt kronologisk og kildenær, og ribbet for det meste av adjektiver og litterær dramatisering. Til tider kan det minne om en pliktoppfyllende, om enn velskrevet, repetisjon av pensumet «Fridtjof Nansens liv og virke». 

Selv skulle jeg for eksempel gjerne visst mer om hva som var Nansens viktigste impulser utenom vitenskapen og politikken. Hva leste han annet enn aviser? Var han opptatt av bildekunst eller teater? Hva med musikk? 

Først helt mot slutten av boken får vi vite at han var inspirert av Henrik Ibsen, men dette er et spor som ikke følges opp videre. 

Slik kan man etterlyse flere innfallsvinklinger til å forstå dette enestående livet.

Men Harald Dag Jølles biografiverk om Fridtjof Nansen vil uansett stå som en påle i mange år fremover.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk