SØT, MEN TRIST: Ingvild Lothe fikk mye oppmerksomhet for debutboken og diktsamlingen «Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt» i 2016 - nå følger hun opp med roman.

SØT, MEN TRIST: Ingvild Lothe fikk mye oppmerksomhet for debutboken og diktsamlingen «Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt» i 2016 - nå følger hun opp med roman. Foto: Stephen Butkus

Herlig småfrekt! Bokanmeldelse: Ingvild Lothe: «Havfruehjerte»

VG:s terninger viser 5 prikker

Ingvild Lothe leverer varene og vel så det, tre år etter den oppsiktsvekkende diktdebuten som med et slag gjorde henne til en sentral stemme i den unge nordiske samtidspoesien.

Arne Hugo Stølan

Lothe følger opp diktsuksessen «Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt» (2016) med sterke prosadikt formet som en fragmentert roman om havarert kjærlighet, eksistensiell ambivalens og en havbunn like dyp og nær som stjernehimmelen.

Sjekk: Boktips til ferien!

Hovedpersonen i «Havfruehjerte» kaller seg «den navnløse jenta». Hun lengter etter ekte kjærlighet og et meningsfullt liv. Samtidig er hun dypt ambivalent til verdiene hun søker. Hun forelsker seg i fremmede hun ikke vil ha. Hun søker nærhet, men betrakter andre menneskers følelsesliv som et problem. Hun kaller seg «månens bitch», men gråter og savner meningsfull kommunikasjon.

Så møter hun «Nord», blir alvorlig forelsket og flytter med ham til et hus ved kysten.

Det går ikke bra. Sjalusi, kjedsomhet og partnervold gjør at forholdet ødelegges.

Fått med deg årets ferieroman? Splitte mine bramseil for en roman!

Med poetisk letthet og språklig presisjon drives fortellingen framover. Det mytisk drømmeaktige og tvetydig hverdagslige glir over i hverandre. Hele tiden oppstår originale brudd i hovedfortellingen og enkelttekstene. Boken er en sidevender, men helt anderledes enn den fortellerfokuserte romanleser er vant til.

Forfatteren går ikke av veien for å bruke tradisjonstunge sentrallyriske rekvisitter som himmelen, stjernene, havet (med tilhørende marinbiologi), barnet, blomster og trær. Men hun håndterer dem på sin egen måte, i overraskende stemningskast og billedkollisjoner, gjerne litt skjevt og herlig småfrekt.

Det gir tekstene en særegen tone, en «edge» som vitner om litterær selvtillit. Åpenbart stoler Lothe på den språklige magefølelsen. Et fornuftig valg, spør du meg.

les også

Fått med deg denne 6'er-romanen? En litterær triumf!

Etter samlivet med en ny og litt for dominerende partner, «Faderen», skrives fortellingen over i mer arketypiske spor. Jenta finner en dukke hun døper «Derketo», navnet på en gammel syrisk fruktbarhetsgudinne. Noen avbildninger viser henne som en havfrueliknende skikkelse. Her knyttes forbindelsen til romanens tittel. Bearbeidelse og frigjøring fra kristendommens skyld, synd og anger blir en viktig føring. Vi finner flere talende kristne referanser i romanen.

Samtidig utdypes metaforikken omkring havet som livets og dødens element, forsterket gjennom miljøreferanser, som plastforurensning. Begrepet «den store sorgen» løfter den personlige lidelseshistorien opp i et samtidsaktuelt rom.

Her ligger nok romanens største svakhet. Jeg savner en klargjøring av gudinnemytologien og en fordypning av samfunnskritikken romanen legger ut mellom linjene mot slutten. 

Men dette er bare små skår i en gledesfylt leseropplevelse!

Anmeldt av: Arne Hugo Stølan

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder