FORFATTER: Ingar Sletten Kolloen på Gyldendal-fest for en tid siden. Foto: Frode Hansen, VG

Kaotisk om krigen – bokanmeldelse: Ingar Sletten Kolloen: «Under krigen. Vi må ikke falle»

VG:s terninger viser 3 prikker

Det blir mye rot og lite nytt når Ingar Sletten Kolloen skal skildre andre verdenskrig sett fra enkeltmenneskenes ståsted.

Ideen om å skrive historie nedenfra, som en samling av personlige erfaringer, er ikke ny. En fremstående representant for denne formen for kollektiv historieskriving er svenske Peter Englund.

Gjennom nitide kildestudier kan man hente frem individuelle erindringer og sette sammen en historie ut fra en rekke ulike tilganger. Det kan i sin tur åpne opp for nye perspektiver og en tettere opplevelse av det som skjedde.

Og det er nettopp en slik fortelling Kolloen har villet skrive med årets bok, som utspiller seg i 1940. Den første i et planlagt flerbindsverk. Det handler om enkeltpersonenes, de smås historier. Krigen sett fra bakkeplan så å si.

les også

Heltinnen på Hegra: Ofret seg for fedrelandet

Pluss content

Til å hjelpe seg med det har han hatt et vell av kilder: biografier, historieverk, lokalhistoriske skrifter, avisarkiver og så videre. Vi møter sjøfolk, embetsmenn, politikere, militære, studenter, kommunister og nazister. Kort sagt et mylder av mennesker og skjebner, steder og trefninger.

les også

Lars Monsen i ny bok: Snakker til de døde

Alle disse fragmentene skal settes sammen til en historie som henger i hop, og det er her jeg først og fremst synes Kolloen svikter. Det blir for oppstykket og hakkete, uten en tydelig fortellerstemme som binder det sammen. Så kan man selvfølgelig argumentere med at det var nettopp slik okkupasjonen fortone seg for dem som opplevde det: kaotisk og uoverskuelig. Men en forfatters oppgave må da være å sette det hele sammen til en historie som gir mening og helst ny innsikt?

les også

Forsker i ny bok: Folk gråter seg i søvn over jobbkonflikter

Pluss content

Slik Kolloen løser oppgaven blir det mer summarisk enn dramatisk, og jeg savner sterkt viljen til å gi det hele en overbygging. Det gjelder selve det litterære fortellergrepet, men det gjelder også det politiske. For eksempel kunne han med fordel skrevet mer utførlig om nøytralitetstanken. Den var det bærende prinsippet i norsk utenrikspolitikk før krigen, og en viktig forklaring på hvorfor Norge sto så uforberedt militært og politisk i april 1940.

Forfatteren virker å ha vanskelig for å frigjøre seg fra kildene sine, som han til gjengjeld siterer mye og utførlig fra. Derfor blir boken først og fremst bestående av stykke på stykke av delhistorier, sitater fra en krig som allerede er grundig gjennomskrevet.

les også

Linda Boström Knausgård med ny bok: – En sorgroman

Det hjelper heller ikke at teksten er preget av mange lettvinte litterære løsninger, og at det kryr med faste klisjeer som at det «rådet panikk», eller at mennesker ble «revet opp av sengen».

En høyst vilkårlig kommasetting bidrar ikke til å rette opp helhetsinntrykket.

Riktignok er det også partier i boken som engasjerer og gjør inntrykk på grunn av sin innebygde dramatikk. Slik som bombingen av Nybergsund, eller de alliertes blodbad i Bjerkvik – da de skjøt tettstedet i brann og 18 sivile omkom.

Men det henger likevel igjen et stort og ubesvart spørsmål etter at jeg har lest denne boken. Nemlig hva vi skal med enda en bok om andre verdenskrig, så lenge den ikke tilfører ny informasjon eller et ukjent perspektiv?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder