Gjesp, vi er i popbransjen - bokanmeldelse: Ørjan Nilsson – «Morten Harket: Hjemkomst 1993-1998»

Ny Morten Harket-biografi føles mest av alt som en langtrukken, logrende pressemelding.

«Morten Harket: Hjemkomst 1993-1998» anbefales. I det minste om du nærer en intens interesse for mer eller mindre uvesentlige detaljer i Morten Harkets liv fra 1993 til 1998.

I kraft av at bandet var vår første popmusikalske eksport, vil enhver ny beretning om a-ha prinsipielt måtte ønskes velkommen – om enn bare som dokumentasjon på en brytningstid i det moderne Norges relasjon til verden.

Høyden av a-has karriere – og den pussige dynamikken innad i trioen – er godt og grundig dekket i Jan Omdahls «The Swing of Things».

Ørjan Nilsson, som også står bak fjorårets Paal Waaktaar Savoy-biografi «Tårer fra en stein», har nå gitt seg i kast med de mindre opplagte enkeltskjebnene. Og turen har kommet til den fløyelsrøstede vokalisten med de høytsvevende tankene.

Det ville nok vært enklere om ikke subjektet sto bak ham og pustet ham i nakken.

Morten gjør ting

I denne boken følger vi Morten Harket i den første av mange «pauser» fra a-ha (trioen har dog en lei tendens til å komme sammen igjen og spille lukrative konserter med jevne mellomrom).

Morten og tjommien Håvard Rem drar til Maldivene. Morten engasjerer seg i Øst-Timor. Morten kjøper Norges første elbil. Morten driter seg ut på Spellemann. Morten har en kul låt verden aldri vil få høre. Morten grubler på noe. Morten spiller inn en superpopulær, men bare dels vellykket skive («Wild Seed»). Og så videre.

Det skjer åpenbart ting i Morten Harkets liv i denne perioden, men du skal være særdeles interessert for å engasjere deg slik det brettes ut i denne biografien, som defineres av livløst språk og uforløste ideer. Vår mann og hans samarbeidspartnere dominerer narrativet med slentrende muntlighet, og uvesentlige detaljer forfølges med dypt alvor.

Begrepet «show, don’t tell» har blitt vrengt til det ugjenkjennelige: Her formidles alt via de som var til stede underveis, ofte uten noen åpenbar dramaturgisk grunn.

Det gir seg utslag i et representativt sitat som dette, fra hovedpersonen selv:

– Jeg liker å se ting sammen med noen i et fellesskap.

Historiefortellingen uteblir

Det finnes trolig gode historier ulmende under all den tørre gjenfortellingen. Som den om det forkastede første soloalbumet, skrevet av disipler av Prefab Sprout og The Stone Roses. Hvordan høres det ut i dag? Boken mangler musikkanalytisk tyngde til å gi noe godt svar.

At det er mulig å skrive en så uengasjerende bok om en intellektuell villstyring – og dønn pålitelig sitatmaskin – som Morten Harket, er på sitt vis en imponerende bragd. Så er dette også en «autorisert» biografi, med alt det innebærer av selvbevisste begrensninger.

Harkets løsslupne lyriske samarbeidspartner i disse årene, sørlendingen Ole Sverre Olsen, oppsummerer det hele greit:

– Hadde jeg fortalt deg alt som skjedde i de årene der, hadde du fått bakoversveis. Boken din ville eksplodert i hendene på leseren. Men det kan jeg ikke. 

– Sikker?

– Ja, det passer seg ikke.

Det ville blitt en bedre biografi, dog. Denne imploderer foran øynene.