TRENER IKKE: Unni Lindell (59) har følgende råd for å holde seg ung: Ikke tren! Hvile er undervurdert. Krimforfatteren har solgt nærmere fire millioner eksemplarer bøker om Cato Isaksen bare i Norge, men nå er hun ute med ny krimserie - der etterforsker Marian Dahle er hovedperson. Her ved et skur i Geitmyra parsellhage - der hun har hentet inspirasjon til boken.
TRENER IKKE: Unni Lindell (59) har følgende råd for å holde seg ung: Ikke tren! Hvile er undervurdert. Krimforfatteren har solgt nærmere fire millioner eksemplarer bøker om Cato Isaksen bare i Norge, men nå er hun ute med ny krimserie - der etterforsker Marian Dahle er hovedperson. Her ved et skur i Geitmyra parsellhage - der hun har hentet inspirasjon til boken. Foto: Line Møller VG

Unni Lindell stakk av fra hagefest: – Fikk anmeldelse i fleisen

Pønsker ut bestialske drap mens hun passer barnebarna

BOK

Unni Lindell (59) er ute med første bok i en helt ny krimserie - og selv om hun har solgt 4 millioner eksemplarer av Cato Isaksen-serien, har hun i det siste ligget i fosterstilling fordi hun er så livredd for å ikke få det til.

Publisert:

– Jeg har ligget litt i fosterstilling de siste dagene. Jeg er jo redd. Det har vært fryktelig mye jobb - og jeg har slitt veldig. Sånn er det jo hver gang, men denne gangen har det vært ekstra kaos, sier Unni Lindell.

Sjekk: Les VGs dom over den nye krimromanen «Jeg vet hvor du bor»

Litt av kaoset skyldes rett og slett «litt for mye love (kjærlighet, altså)» for å bruke Unnis egne ord:

– Ja, det kravler og kryr rundt meg. Av barnebarna mine på fem, to og ett år. Jeg elsker dem og er totalt avhengig av dem, men jeg har nok ikke fått den skriveroen jeg egentlig har behov for. Jeg tenker på drap og skifter bleier samtidig. Jeg planlegger hvordan morderen skal gå frem mens jeg leker med biler og er sjørøver bak en eller annen sofa. Jeg blir litt sliten i hodet av det, men samtidig renner det over av kjærlighet rundt meg for tiden, så det er et hjertelig kaos, ler Unni, som også snart får et fjerde barnebarn.

Les: Unni Lindell: – Dette har forandret livet mitt

Hun går i kjelleren hver gang en ny bok er på vei ut. Hennes redaktør i Aschehoug har spurt henne: «Hvorfor blir du egentlig så redd?»

– Svaret er at jeg når et punkt der jeg tror at jeg ikke får til noe. Jeg frykter mottakelsen, er overfølsom. Samtidig er det jo fantastisk å i det hele tatt bli anmeldt. Overfølsomheten gjør jo også at jeg kan skrive slik jeg gjør, så det er todelt. Jeg er jo stolt også.

For to år siden dro hun tidlig hjem fra Aschehougs hagefest - etter at VGs terningkast fire-anmeldelse av krimboken «Brudekisten» ble lagt ut på VG Nett mens forfatteren var på festen.

– Fire er jo bra, men ikke bra nok. Mange forfattere sier de ikke bryr seg om kritikk og anmeldelser, men det gjør jeg. Jeg tar dem på alvor. Likevel var det tøft å få den i fleisen midt på hagefesten. Og i ettertid litt flaut å reagere sånn på en firer. Jeg har vært bortskjemt og fått mange seksere og femmere, så når det kommer en firer blir jeg misfornøyd og irritert på meg selv, sier Unni Lindell.

Fikk med deg? Bokanmeldelse «Et lite liv»: «Det sterkeste jeg har lest på lang tid»

Vi møter henne i Geitmyra parsellhage på Sagene i Oslo. Det er sensommer, varm sol, masse blomster, fuglekvitter: Ren idyll. Eller er det ikke litt skummelt her?

– Herregud, det er altså så skummelt. Jeg hadde aldri turt å være her alene på høylys dag en gang. Se på alle disse skurene, de er perfekte gjemmesteder, se på det fugleskremselet - og de skumle hanskene der, sier Unni Lindell.

Idyllen er brutt, alt Unni viser oss, ser nå ut som det kunne vært med i en skrekkfilm. Eller altså en Lindell-krim.

Det er nemlig her hun har lagt handlingen til sin nye krim, «Jeg vet hvor du bor», der det ikke lenger er Cato Isaksen som er hovedperson. Han er bare med i kulissene, men det er han som ber Marian Dahle om å etterforske en femten år gammel uoppklart sak der seks år gamle Thona forsvant fra en parsellhage i Oslo. Moren skulle bare oppom jobben på Folkeinstituttet som ligger i enden av hagen og forlot datteren i noen minutter. Da hun kom tilbake var Thona som sunket i jorden. Samtidig jobber Cato Isaksen med en annen sak der menn blir kidnappet, kjørt vekk og torturert - og Marian oppdager etterhvert at sakene har en mulig sammenheng.

Fikk du med deg? Bokanmeldelse av Berlinerpoplene 4: Nå blir det lesefest!

Historien kom til Unni helt plutselig da hun var på bursdagsfeiring nettopp her i Geitmyra parsellhage for to år siden - omtrent samtidig som den forrige boken kom ut.

– Jeg satt ved langbordet her og hadde det kjempehyggelig. Så snur jeg meg til siden og ser plutselig rett på et fugleskremsel som står foran en åker med svart jord. Det går kaldt nedover ryggen på meg, jeg må reise meg - og vet at her ligger det noen begravd. Jeg hadde tenkt å ta litt fri, men så var det på'n igjen! Nordre gravlund på andre siden av veien og Folkehelseinstituttet her borte. Hallo, liksom! Alt falt på plass med en gang, forteller Unni Lindell, som kan avsløre at hun allerede er i gang med bok to i serien om Marian Dahle.

Selv har Unni vært opptatt av at det ikke skal bli for bestialsk og for mye unødvendig vold i krimromanene hennes. Men denne gangen tvang det seg frem:

– Dette er mer en psykologisk thriller, og Marian er såpass gal at jeg selv tenker at nå må hun ikke dra den lenger, men det gjør hun jo. Og så er denne boken mer brutal. Jeg er litt redd for at det blir for mye, men det er en grunn til at det måtte bli sånn. Jeg tror på ondskapen, jeg tror at den finnes. Samtidig tror jeg på godheten - og i denne boken veies det brutale opp med mer «feelgood» enn før også, sier Unni, som også har fått hjelp av Jo Nesbøs redaktør Øyvind Pharo denne gangen.

– Han sa ikke så mye, bare tegnet opp et kryss - og forklarte at matematikken må gå opp. Og jeg skjønte plutselig noe nytt - i mitt 30. år som forfatter, sier Unni som i tillegg til 30-årsjubileum i år, kan feire 60-årsdag neste år.

Les også: Disse forfatterne tjener mest i verden

– Det eneste jeg merker med alderen, er at jeg skriver litt langsommere nå. Og akkurat nå leter jeg etter en skriveleilighet i Frankrike som jeg kan reise til for å finne skrivero. Men ellers kan jeg si at det som holder meg ung, er at jeg IKKE trener. Hvile er undervurdert. Jeg kan godt tilbringe en hel dag i sengen og bare slappe av - for det er jo sport det vi forfattere driver med. Spør du meg er det idrett på høyt nivå, og den siste boken har vært som et maratonløp å skrive. Og når man i tillegg må leke med biler og være sjørøver er det mer enn nok aktivitet, sier Unni.

Boken har et førsteopplag på 65.000 og er ute i disse dager.

Her kan du lese mer om