FLAMMEBJØRK: Aller best er Lars Mytting, forfatteren bak megasuksessen «Hel ved», når han skriver om nettopp trær og skog. Flammebjørk og valnøtt spiller en helt sentral rolle i denne boken. Foto:Roger Neumann,VG

Bokanmeldelse: Lars Mytting: «Svøm med dem som drukner»

Solid håndverk

Lars Myttings nye roman vil helt sikkert treffe mange lesere denne bokhøsten.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

4 av 6



«Svøm med dem som drukner» er en ganske velskrevet, interessant og til tider spennende roman, som helt sikkert vil treffe mange lesere denne bokhøsten. Men den er også en type roman som peker mer tilbake enn fremover, for Mytting driver langt på vei og siterer både grunnmotiver og fortellergrep fra andre forfattere.

Det handler om hemmelige familiehistorier, død, fortrengning, halvsannheter og søken etter tilhørighet.

Unge Edvard Hirifjell har vokst opp på gården til besteforeldrene sine, etter at hans foreldre omkom i en gasseksplosjon i en skog i Frankrike da han var liten gutt.

Det eneste Edvard med sikkerhet vet er at han selv forsvant noen dager etter ulykken, men senere dukket opp igjen tilsynelatende uskadet på en politistasjon et annet sted i Frankrike. Når bestefaren, som det siste nære familiemedlemmet dør, starter den gradvise opprullingen av mysteriet om hva som egentlig skjedde den gangen.

Det skal bringe Edvard på en lang reise til Shetland og senere til Frankrike. Han jakter på spor etter bestefarens bror Einar, de to gamle brødrene lå i dyp konflikt, og han jakter på flere opplysninger om sin franskfødte mors bakgrunn. Og jo da, selvsagt er det også snakk om en indre reise og en erkjennelsesprosess.

Lagvis rulles historien opp, og det er stort sett både engasjerende og velfortalt. Men når forfatteren til stadighet tyr til virkemidler som gamle brev og dokumenter, etterlatte kjoler eller låser og nøkler for å få intrigen til å gå opp, blir det etter hvert i overkant forutsigbart det hele.

Stort intervju på VG+:Irritert på alt oppstyret med veden (krever innlogging)

Tankene går litt for ofte til Lars Saabye Christensens «Halvbroren», eller for den saks skyld til enkelte av Roy Jacobsens romaner. Det er lov å ha litterære forbilder, men det blir fort uinteressant når de indirekte sitatene blir for mange.

Her er det dessuten noen unødvendige melodramatiske virkemidler, og eksempler på språklige plattheter. Som denne: «Det jeg så, var lysskinnet fra dødsriket de alle hadde trådt inn i».

Lars Mytting er best når han skriver om nære, håndgripelige og tette ting, som for eksempel gårdsarbeid og vær.

Men aller best er forfatteren av megasuksessen «Hel ved» når han skriver om nettopp trær og skog. Flammebjørk og valnøtt spiller en helt sentral rolle i denne boken.

Neste gang håper jeg derfor at Mytting høvler vekk all overtydelig symbolisme og går rett til kjernen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder