MANGT Å SMILE OVER: Helga Hjorth har skrevet boken «Arkivarens testamente».

MANGT Å SMILE OVER: Helga Hjorth har skrevet boken «Arkivarens testamente». Foto: Gloria Forlag AS

Sex og skjeggkre i arkivet! Bokanmeldelse: Helga Hjorth: «Arkivarens testamente»

Det svinger mystisk i dypet av Arkivet, langt under jordens overflate.

VG:s terninger viser 4 prikker

Der nede – i magasinenes hyller ligger hemmeligheter i fleng. Der - mellom store reoler har arkivarer seg med hverandre, og skjeggkre sprer seg faretruende.

Det er mangt å smile over i roman nummer to av Helga Hjorth. For to år siden debuterte juristen med romanen og motboken «Fri vilje», mot søsteren Vigdis Hjorths framstilling av deres felles familie. Helga Hjorth har åpenbart fått mersmak på å skrive skjønnlitterært og har valgt seg et landskap hun kjenner godt, sin egen arbeidsplass Riksarkivet.

Det kunne blitt en storveis roman, om Hjorth hadde vært litt mer tålmodig og ikke villet brette ut alle godbitene på en gang. Her er stoff og temaer til flere romaner, nå pakket tett sammen i en liten bok – som har atskillig humor og ganske høy trivselsfaktor.

les også

Stilsikker spenning! Bokanmeldelse: Helene Flood: «Terapeuten»

Hjorth legger inn mange koder som vil bli en opplagt snakkis i miljøet: Hjorth snerter til direktøren som har vel kort skjørt og bruker ord som «verdikjeden», tillegger Arkivet en avdeling for «tro, etikk og arkiv», og mens noen går rundt Sognsvann (trening i arbeidstiden) har andre sex i magasinene. Og idretts- og kulturministeren skjønner ikke arkivverkets utfordringer, men er bare opptatt av doping.

Men det handler først og fremst om Nora Hagen som er ung jurist på Arkivet, og om en eldre kollega av henne, Gudmund Gravdal, senior blant arkivarene. Etter hvert trekkes andre fra Noras familie og hennes arkivhverdag inn. Rundt Nora virvles det opp en rekke hemmeligheter som ligger lagret, både i arkiver og i menneskers liv.

Gudmund er en arkivar av den gamle skole, kan alt og holder høy faglig og etisk standard - et forbilde for alle. Han levde for arkivene, kunne presse håndflatene mot hver side av en tørr papirmappe og lukte hvor den kom fra, tørrfisk- eller tobakksbransjen. Han hadde sannelig smakt på det meste også – slikket gammelt blekk, testet tungen på støv og jordslått papir, tygget pergament, lerret og klutepapir. Som ung hadde han onanert blant esker og dokumenter, men bare to ganger.

Framsynt var han også, etter at Nora oppsøkte Arkivet med sin mormor for å se på kilder, fikk Gudmund henne til å søke jobb i Arkivet. Nora kunne jo dette nye med GDPR og personvern – og GDPR avskyr man i arkivverket!

les også

Jo Nesbø: Bestselger i Storbritannia

I romanens start er det akkurat som om Helga Hjorth har det travelt med å legge ut plotet. Innen vi har kommet til side 30 er det klart at Noras mormor fikk barn med en tysk soldat og at hun rømte til et Lebensbornhjem.

Gudmund dør, og Nora får hans hemmeligheter i fanget. Han var slett ikke ufeilbarlig, men gjemte unna dokumenter og holdt sannheten skjult for mange mennesker! Nora får heldigvis hjelp av en ridder, en ung vakker arkivar til å løse gåtene.

Jada. Når tempoet senkes, viser Hjorth mange gode takter, fine replikkvekslinger og gode scener.

Hjorth vikler ganske fint ut alle diskusjoner og all tvil som oppstår i fleng rundt dokumenter og fakta fra fortiden: Skal man respektere de som skapte en kilde, hva og hvem skal vernes fra sannheten, skal alle vite alt. Nora og hennes arkivkollega løser opp i det hele ganske raskt. Men er det ikke en siste tråd som ikke forfølges – det tyske sporet?

Jeg vedder tre skjeggkre på at Hjorth lager en oppfølger.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder