FORFATTEREN: Lars Joachim Grimstad (f. 1972 i Bærum) jobber i Try reklamebyrå og er tidligere fotballspiller. Han debuterte med den første boka om Statsminister Fahr & sønn, «Barna som forsvant» i 2012. «Solkongen» (2014) og «Egoland» (2016) er frittstående oppfølgere. Foto: Niklas Lello

Bokanmeldelse: Lars Joachim Grimstad «Meningen med Leif»

VG:s terninger viser 3 prikker

I denne barneboka er døden en kvinne med et tjukt lag sminke og svart trillekoffert. Og hun er i hælene på stakkars Leif og bestefaren i annethvert kapittel. 

Nå er det slutt på å være puse-pyse-Leif som godtar alt!

Lars J. Grimstad pangdebuterte med triologien om Statsminister Fahr & sønn, som er intet mindre enn en fullendt politisk satire for lesere i alle aldre. I barneboka av året er humoren av et annet slag, og boka er ikke på langt nær så original som de første bøkene til forfatteren.

les også

Praktfullt om livet: Bokanmeldelse Lisa Aisato - «Livet - illustrert»

I overkant heseblesende handling er det også. Men det er klart. Har man døden hakk i hæl, så løper man.

«Meningen med Leif» oppleves som en miks av vante ingredienser fra fantasy-barnebøker. Leif er den utstøtte og usikre gutten. Den voksne Willy Wonka-typen som maner til en høyere himmel over livet, er bestefaren og jazzmusikeren Bopp. Avslutningen er en grand finale der alle trådene samles, og de gode vinner over de onde. Noen få personer sitter igjen på netthinnen etter endt lesning, som Frøken Døden. Hovedpersonen Leif gjør det ikke.

Leif sammenlikner seg selv med en spissmus. Hjertet har lett for å slå raskt, og han kan når som helst dø av skrekk. Men han har en trygg stemme i teksten – selvironisk og ganske kul. Han snakker og reflekterer med et voksent perspektiv på seg selv og henvender seg direkte til leseren. Leif er en grei fyr, men jeg tror ikke på ham. Stemmen hans passer ikke overens med spissmus-kroppen.

les også

Anna Fiske begeistrer verden med «Hvordan lager man en baby?»

Det gjør noe med energien i fortellingen når så mye kommenteres på selvironisk og syrlig vis. Det er gøyere når fantastiske hendelser bare skjer, og personene er fullt og helt til stede i dem. Dessuten tar det ca. 100 sider før fortellingen kommer skikkelig i gang. Det lesses på med informasjon om Leif og livet hans. I begynnelsen er det faktisk vanskelig å forstå betydningen av damen med trillekoffert som dukker opp. 

Kapitteloverskriftene er ofte fulle av mot, som: «Nå er det slutt på å være puse-pyse-Leif som godtar alt.» Meningen med livet til Leif blir å ikke bekymre seg for alt mulig. Det er lett å istemme livsmottoet til Bopp: Man kan ikke alltid være så utrolig kjedelig og fornuftig. 

«Meningen med Leif» er livsbejande, men ikke skrudd sammen skikkelig. Boka kommer aldri høyt nok til å få luft under vingene.

Anmeldt av: Kristine Isaksen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder