TILBAKE PÅ NORSK JORD: Her er kong Haakon på talerstolen ved ankomst Honnørbryggen 7. juni 1945 - der han blant annet sa «Vi ville se våre etterkommere i øynene». Yngste tronfølger, prins Harald (8 år) finner støtte i flaggstangen. Foto: Jan Haug/DKS

Majestetisk maraton - Bokanmeldelse Tor Bomann-Larsen: «Kongen. Haakon & Maud, bok VIII»

VG:s terninger viser 4 prikker

For en eventyrlig reise Tor Bomann-Larsen har tatt leserne med på! Han har hatt et enestående kildemateriale og turnert det med en gudbenådet penn. Nå er 17 års majestetisk maraton omme.

I det bok åtte av dette enestående biografiprosjektet ebber ut, kjennes det riktig at det ikke er et sekund mer å lese. Nå vet vi alt om kong Haakon og mere til!

Sjekk VGs anmeldelse av bind 7: Bomann-Larsen smeller til igjen!

Denne boken starter med frigjøringen i mai 1945 og slutter klokken 04.35 den 21. september 1957 da kong Haakon dør.

Forfatter og kongebiograf Tor Bomann-Larsen spinner i den nye boken «Kongen» friskt rundt spenningene mellom politikerne i eksil og de som hadde vært hjemme, og om unnfallenheten i 1940.

Kongen etablerer seg i det nedslitte Slottet og posisjonerer seg fremoverlent blant nye unge politikere . Den magre Sachsenhausen-fangen og Oslos ordfører, Einar Gerhardsen, blir statsminister og regelmessig samtalepartner - og venn med kongen livet ut.

les også

Tor Bomann-Larsen avvviser kritikken mot kongebiografien

Tilbakekomsten for kong Haakon var en hyllest som aldri tok slutt. Bomann-Larsen lar gjerne kongen hylles, men raljerer så det ljomer over de «gode nordmenn» eller «renskårne nordmenn» som feirer, og over Milorgmennene som defilerer: «Synd det ikke var denne dagen det gjaldt». Ironien velter ut over sidene, og karakterkort deles ut. Her beskrives «halvsløve AUF», og Elverumserklæringen som «et blafrende fikenblad». Bomann-Larsen er blitt en moralsk historiker og forfatter, her gis det ikke ved dørene.

Tor Bomann-Larsen er så bevandret i den kongelige familie og rojale formaliteter at prosaen hans nesten blir for lojal og rojal høytidsstemt. Boken er i partier en fest å lese, med oneliners og punsjline i fleng, morsomme observasjoner og stor detaljrikdom.

TRIUMFFERDEN: Kongekortesjen med A-1 i spissen - ved krysset Youngstorget og Eldorado kino i 1945. Foto: Jan Haug

Forfatteren har hatt rik kildetilgang: Kongens dagbøker, de kongelige arkiver i Oslo, Windsor og Stockholm, og dagbøkene til hoffsjefene P.F. Broch og Wedel Jarlsberg beriker det hele med smått og stort. Broch noterer seg flere ganger at kongen er en Arbeiderpartimann og sukker over at kongen aldri lærte seg norsk skikkelig, men sa «kære landsmenn» og ikke «kjære landsmenn», hele livet.

Forfatteren kan fotfølge kongen dag til dag og gjør det høystemt og ettertrykkelig, og han snirkler seg gjennom de politisk spennende årene etter 1945. Men teksten framstår litt hakkete, med mange korte vekslinger mellom en rekke aktører og
kongen. Bomann-Larsens takksigelse til dagens konge i forordet bikker over i det pompøse, og man spør seg om den kritiske distanse til det hus som har ytt ham eksklusiv kildetilgang. Men du og du hva han har fått ut av stoffet.

les også

Viser frem sjeldne bilder av kongefamilien

Skildringen av kong Haakons som syk i hans siste år er utbrodert i detalj, og dvelende som i en krim.

FOR SISTE GANG: Kong Haakon åpner Stortinget for siste gang, med tronfølgeren ved sin side, 13. januar 1955. I adjutantrekken sees Nikolai Ramm Østgaard bak kronsprinsstolen. Foto: Sturlason/DKS

«Det var midtsommer. Men Hans Majestet hadde lakksko, flisene kunne være glatte». Han falt og brakk lårhalsen. Kronprins Olav måtte purres før han endelig kom, han seilte med seksmeteren «Hankø». Verken statsminister Gerhardsen eller andre hadde hjerte til å presse den syke kongen som brant og ødela en rekke private papirer, men som ikke ga opp håpet om å «ta skrittet fra rullestol til tronstol.»

Lest? Kronprins Olavs ukjente brev om krigsfrykten

Fra den første boken «Kongstanken» kom ut for 17 år siden, var det klart at stoffet este ut – og resultatet ble Haakon & Maud i åtte bøker. For denne anmelder står de tre første bindene som toppen av verket. Men ingen historiker har tidligere akslet seg på å skrive kongehistorie i denne dimensjon, og Bomann-Larsens bøker og mangeårige kildearbeid har stor verdi.

Og ja, fotnotene er en studie i seg selv, i høystemt prosa også de. Tross alt: Vel blåst!

Anmeldt av: Guri Hjeltnes

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder