Grevlingen som poet

Håkon Øvreås: «Grevlingvariasjonene»

(Cappelen Damm 49 s. kr. 249)

Vi har en grevling i taket, sang Knudsen og Ludviksen. Vi har en grevling i familien, sier poeten Håkon Øvreås.
Dikterjeget i Øvreås`andre samling identifiser seg ikke så rent lite med denne lett unnselige skapningen som tusler rundt alene i nattemørket, men gjør lite av seg i dagslys. Dessuten hører han til en familie som «har grevlingblod i årene».

Lett surrealistisk skildres en far som forsøker å jage en grevling vekk fra bolighuset og garasjen, bare for å bli stående igjen på trappen «med grevlinger i blikket». Historien dukker til stadighet opp i andre dikt, den blir noe av en hovedreferanse, et tilbakevendende, skjebnebestemmende tema. Hva er det med grevlingen? Hvordan er det «grevlingnaturen» har farget jegets selvopplevelse? Det vi jager vekk kan være det som kommer tilbake til oss, som noe uavklart, uavsluttet, nølende, utydelig. Men kanskje vokser vi det av oss. «Du er grevlingen nå/vet å blande natt og dag. /At rette ord høres range./Nå er det din tur til å plage dine barn//» sier forfatteren i et av de siste diktene.

Øvreås er ikke redd for å skrive enkelt. Ofte greier han å formidle en klar idé eller tanke gjennom enkle, virkningsfulle bilder. Men noen ganger blir han litt for konvensjonell. Andre ganger oppleves originaliteten som noe tvungen. Det finnes diktlinjer her som minner om ting man har lest andre steder. Selvsagte og lettvinte formuleringer finnes også. Man får følelsen at forfatteren ikke helt har tatt ut den eksistensielle eller psykologiske dybden i sitt prosjekt, flere fine enkeltdikt og treffende formuleringer til tross.

ARNE HUGO STØLAN

Håkon Øverås debuterte med diktsamlingen «Avstanden mellom hus» i 2008. Der handlet det mye om bakverk, poteter, raggsokker og stekepanner.