15 tips til årets påskekrim
Påsken står snart for tur, og for mange betyr det tid for krimlesning. Her er 15 tips på bøker du kan ta med deg inn i ferien!
VGs krimanmeldere Sindre Hovdenakk og Tom Egeland har lest flere av vårens mange krimutgivelser. Her får du et kort utdrag av dommene deres.
Solid og spennende
Cilla og Rolf Börjlind: «Svart daggry»
På sitt beste er «Svart daggry» spennende og medrivende – og effektivt fortalt av to ringrever som er vant til å skrive film- og tv-manus. Det merkes.
Cilla og Rolf Börjlind flytter ingen kriminallitterære merkesteiner, men det meste av håndverket er solid. Og spennende er det, hele veien fra start til mål. Kanskje aller mest: til ettertanke.
Les hele anmeldelsen her!
Rar, rørende roman
Emma Healey: «Elizabeth er borte»
Maud – bokens hovedperson og jeg-forteller – er noe så uvanlig som en 82 år gammel kvinne med demens. Hun surrer og glemmer. Hun roter seg bort. Men midt oppi alt det tragiske er hun full av humor, selvironi og sjarm.
Boken er helt i ytterkanten av hva som kan kalles krim, men «hva det er» spiller liten rolle. Jeg elsket hver linje – og alt som sto (u) skrevet mellom dem – i denne rare, betagende og hjertevarme romanen.
Les hele anmeldelsen her!
Prima svensk kvalitet
Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt: «Den stumme jenta»
Som nevnt er det grunn til å la seg imponere av hvordan handlingen i denne boken er snedig bygget opp, med de helt riktige og overraskende twistende underveis. Det eneste som trekker ned, er en liten jente som resonnerer urealistisk «voksent», og en i overkant uansvarlig presseavsløring. Og bokens omslag er ærlig talt nokså gyselig.
Men først og fremst er «Den stumme jenta» et herlig stykke profesjonelt håndarbeid fra to forfattere som virkelig vet hva de gjør.
Les hele anmeldelsen her!
Døden på Oslo S
Eirik Husby Sæther: «Judaskysset»
Eirik Husby Sæther skriver særdeles realistisk og deskriptivt, og bruker god tid på å bygge en troverdig intrige. Han skriver med innsikt om selve politiarbeidet og den tekniske etterforskningen, på en måte som gir mening.
Les hele anmeldelsen her!
Uelegant dansk favoritt
Jussi Adler-Olsen: «Den grenseløse»
Det meste handler om overdrivelser. For det første fører forfatteren et voldsomt språk med mange grove virkemidler som kommer igjen og igjen. Et eksempel er alle misforståelsene som oppstår fordi Assad ikke behersker metaforbruk og ironi på dansk. Et poeng som gjentas inntil det kjedsommelige.
Det samme gjelder enkelte av personskildringene. Politisjefen er for eksempel en endimensjonal og selvskrytende stut. Lest det før? Ja, nettopp.
Les hele anmeldelsen her!
Hardkokt!
Kristina Ohlsson: «Lotus blues»
Jeg vet ikke helt om jeg tror på alle personene, handlingene og motivene i denne boken. Likevel: «Lotus blues» er en sjarmerende og gatesmart lek med den hardkokte sjangeren.
Les hele anmeldelsen her!
Kvinnen som hatet menn
Pierre Lemaitre: «Alex»
«Alex» har et dypt alvorlig tema, og boken gjør inntrykk, men mangler originalitet.
Pierre Lemaitre tar for seg et av de mest typiske temaene i den nye kriminelle litteraturbølgen: voldelig og seksuelt misbruk av hjelpeløse kvinner. I dette tilfellet er det bortføringen av den unge kvinnen Alex en kveld i Paris, som starter det hele.
Les hele anmeldelsen her!
Svalbard i spill
Per Arne Totland: «Om hundre år er allting glemt»
Anslaget for denne boken er lovende: En ukjent avtale mellom Norge og Sovjetunionen setter den norske suvereniteten over øygruppen i fare, og kan utnyttes av dagens russiske regime i deres aggressive utenrikspolitikk.
Bakgrunnen skal finnes i begivenheter på 1920-tallet, der forfatteren på kreativt vis bruker reelle historiske personer – politikere og embedsmenn – for å bygge en intrige. Stikkord er utpressing, blant annet trues det med å «oute» den norske utenriksråden som homse.
Les hele anmeldelsen her!
Menneskets mørke dyp
Robert Wilson: «Dere finner meg aldri»
Robert Wilson er en mester i å la spenningen bygge seg gradvis opp, intensiteten øker så å si fra side til side. I takt med overraskelsene.
Personskildringene hans er preget av paradokser: han er både ubarmhjertig og menneskekjær, usentimental og følelsesladet på en og samme tid. Han legger ikke fingrene imellom når det gjelder hva folk kan gjøre mot hverandre – også foreldre og barn. Samtidig viser han frem flere til dels overraskende glimt av menneskelighet hos karakterene sine.
Les hele anmeldelsen her!
Intenst spennende
Joakim Zander: «Svømmeren»
Selv om forfatteren sjelden briljerer, er språket effektivt og godt. Men dette er ikke en bok du leser for å nyte originale metaforer eller lekne formuleringer – du vil vite hva som skjer.
«Svømmeren» er en bok du ikke lett legger fra deg. De første 250 sidene er spennende – de siste hundre er intenst spennende!
Les hele anmeldelsen her!
Og så må vi ikke glemme disse:
Ingar Johnsrud: «Wienerbrorskapet»
Det er ganske enkelt imponerende! Ingar Johnsrud makter å blåse liv og spenning inn i en ganske så velprøvd sjanger.
Jo Nesbø: «Blod på snø»
Jo Nesbøs ustoppelige fortellerglede har funnet et nytt utløp.
Sascha Arango: «Sannheten og andre løgner»
En toneangivende og kryptisk krim – i ordets beste mening: gåtefull, mystisk, full av skjulte ledetråder og dulgte hemmeligheter.
Robert Galbraith: «Silkeormen»
Bak psevdonymet Robert Galbraith skjuler selveste J.K. Rowling seg – og hennes «Silkeormen er en erkebritisk whodunnit-krim.
Lars Kepler: «Stalker» (fra sist høst)
Svenske Lars Keplers femte bok er en intenst spennende thriller fylt av dramatikk og panikk, blindspor og blod.
