DRAMATIKKEN: Forfatter og firebarnsfar Karl Ove Knausgård trekker inn sin datters fødsel i sin siste bok «Nakken». Foto er fra VG Helg-intervju i 2011. Foto: SIMEN GRYTØYR
DRAMATIKKEN: Forfatter og firebarnsfar Karl Ove Knausgård trekker inn sin datters fødsel i sin siste bok «Nakken». Foto er fra VG Helg-intervju i 2011. Foto: SIMEN GRYTØYR

Var redd datteren var død

BOK

Karl Ove Knausgård skildrer datterens dramatiske fødsel i ny bok.

Publisert: Oppdatert: 29.04.14 07:35

Karl Ove Knausgård ble nylig far til sitt fjerde barn. Nå beskriver han den dramatiske fødselen i detalj i den nye boken «Nakker».

I et tolv sider langt essay i den nye boken gir forfatteren en svært personlig skildring av datterens fødsel.

- At jeg trakk inn min datters fødsel, skyldes at det var en slik brennende eksistensiell situasjon, det største man kan oppleve, et liv som kommer til verden - og så det jeg så da, nemlig at hun ble løftet opp, absolutt sårbar, absolutt avhengig av andre mennesker, skriver Knausgård til VG i en e-post.

I foto - og essayboken, som lanseres tirsdag, filosoferer forfatteren mye over barnet og den voksnes blikk på verden, og beskriver inngående og detaljert hvordan fødselen utspilte seg.

Konas smerter

Han beskriver kona Linda Boström Knausgårds smerter og forteller om den eksistensielle situasjonen han selv befant seg i på et sykehus i Helsingborg i februar, da datteren ble født.

Forfatteren skildrer hvordan ropene fra kona bar på en smerte og fortvilelse som var så stor at alt han gjorde, om det var å legge armene rundt henne og presse kinnet sitt inntil hennes, eller massere henne på ryggen, bare var små, hjelpeløse krusninger på overflaten av det dyp hun befant seg i.

Firebarnspappaen skriver også om følelsene han kjente på etter selve fødselen da barnet ble liggende urørlig på sengen, med lukkede øyne og sammenpresset hode. Tre jordmødre kom springende, og etter at de hadde frottert den lille kroppen, ga hun lyd fra seg for første gang.

LES UTDRAG FRA «NAKKER»

- Jeg skriver at jeg var redd for at hun var død. Det var bare fordi hun ikke pustet, og ikke rørte seg slik det er med nesten alle barn som blir født. Igjen, grensen mellom liv og død, som også nakken representerer, utdyper den åpenhjertige forfatteren, og legger til at kona ikke hadde noe imot at han skrev essayet.

Det eksistensielle

Knausgård gir ut boken sammen med fotograf Thomas Wågström. Motivet er det bortgjemte blikket og ansiktets bakside: den menneskelige nakken. Forfatteren skriver at nakken kommuniserer så godt som ingenting, hverken samtid, kultur eller fellesskap, og fremstår som «stum». I essayet omtaler han også nakken som «litt bortglemt».

- Det viktigste spørsmålet for meg, som i alt jeg skriver, er eksistensielt: hvem er vi? For å se noe, må man stå utenfor det. Nakken er et slikt sted, det er baksiden, det vi selv er blinde for. Jeg skriver også om barnets blikk på verden, det handler om ikke å se seg selv, men bare være i verden, opp mot det å være voksen, som handler om å se seg selv, den man er for andre. Når man gjør det, er man ikke lenger barn. Jeg hadde aldri tenkt på dette før jeg selv ble far, bedyrer Knausgård.

«Nakker» er den andre boken duoen gir ut. Forrige gang Knausgård og Wågstrøm samarbeidet var i 2012 - da med boken «Alt som er I himmelen». Den rettet blikket mot himmelen og inneholdt bilder av skyformasjoner og et essay skrevet av Knausgård.