Spektakulær historie, men skuffende bok
Her er boken om teaterstykket som bidro til å felle en justisminister og sendte samboeren hans i fengsel for angrep på demokratiet.
Det skal godt gjøres å finne et eksempel fra vår egen tid på at et teaterstykke har fått samme virkningseffekt som «Ways of Seeing».
Et i utgangspunktet smalt stykke fra et lite teaterensemble endte med politianmeldelser, en dom for angrep på demokratiet, en justisministers avgang og en statsminister som trampet langt ut i salatåkeren i sin kritikk av den frie kunstens uttrykk.
Jeg har dessverre ikke sett stykket selv, men får sjansen når det skal settes opp på nytt i slutten av denne måneden.
Kort fremstilt handler «Ways of Seeing» om temaer som kolonialisme, rasisme og overvåkning.
Som et kunstnerisk grep, og som en del av oppsetningen, vendte teaterensemblet maktelitens våpen mot dem selv, og filmet husfasadene til blant andre Tor Mikkel Wara, Christian Tybring-Gjedde og kona Ingvil Smines Tybring-Gjedde, Helge Lurås, Øystein Stray-Spetalen og Jens Stoltenberg.
Noe som ble oppfattet som truende og sterkt invaderende av flere av de nevnte.
I særlig grad var det justisminister Tor Mikkel Waras samboer Laila Bertheussen som slo tilbake mot de ansvarlige bak teaterstykket.
I 2019 kom det imidlertid frem at det var Bertheussen selv som hadde satt i scene angrep og trusler mot familiens eiendom.
Bakgrunn: Laila Anita Bertheussen dømt for angrep på demokratiet
I dag soner Laila Bertheussen fengselsstraffen på et år og åtte måneder i Ravneberget fengsel.
Like før pågripelsen av Bertheussen, hadde statsminister Erna Solberg gått langt i å legge ansvaret for truslene på teaterensemblets skuldre.
Hun har fortsatt ikke beklaget uttalelsene.
Det er en spektakulær historie, men likevel skuffer denne utgivelsen.
«Jeg skulle si storm. Boken om Ways of Seeing», blir aldri den helt utfyllende og analytiske boken jeg gjerne skulle ha lest.
De over 20 bidragsyterne er for det meste politiske aktivister og kulturarbeidere som lojalt støtter opp under og forklarer prosjektet «Ways of Seeing».
Selv ikke dyktige kommentatorer og kulturskribenter som Hege Ulstein eller Lillian Bikset klarer i sine bidrag helt å distansere seg fra opphavspersonenes selvbilde, og tolkningen av «Ways of Seeing» som en slags kompromissløs, politisk motstandsfront.
Et angrep på kunstneres ytringsfrihet
Slike ukritiske svart/hvitt-fremstillinger står også i veien for interessante diskusjoner om det stykkets tittel i utgangspunktet refererer til.
Nemlig den britiske kunstkritikeren og forfatteren John Bergers klassiske bok og TV-serie om blikkets betydning i vestlig kulturhistorie og selvforståelse.
Den typen ambisjoner finner jeg ikke i denne boken. I stedet blir det for mange gjentagelser og reproduksjoner av allerede vedtatte sannheter om rasisme, høyrepopulisme og nyliberalismens fremvekst.
Det skal sies at den fysiske boken er en opplevelse i seg selv, innbydende designet av Johanne Hjorthol.
De tre kvinnene bak stykket har selv redigert boken, og de har åpenbart ikke gitt bidragsyterne særlig motstand.
En ellers oppegående person som svenske Ali Esbati fremstår for eksempel som påfallende dårlig orientert om norske forhold.
Enda verre er det når teaterviterne får slippe til.
Professor Asbjørn Grønstads bidrag er i mine øyne en massiv overfortolkning av stykkets viktighet. Stort klokere blir man ikke av Deise Faria Nunes' ugjennomtrengelige tekst til Black Box' høstkatalog, der stykket første gang ble presentert.
Forstå det den som kan.
Teaterstykket «Ways of Seeing» vil bli stående som et viktig tilskudd til den krevende og nokså akutte debatten om ytringsfrihet og kunstens autonomi. I dette tilfellet var det maktens representanter som sto avkledd igjen, med sin manglende evne til prinsipiell tenkning og ryddig handling.
Denne boken blir likevel lite annet enn enda et partsinnlegg.
Like subjektiv som kunsten selv.
Anmeldt av: Sindre Hovdenakk
