En fortvilt ærlig bok. Bokanmeldelse: «Yahya Hassan 2»
Samme dag som det ble kjent at Yahya Hassan er død, kommer hans «Yahya Hassan 2» ut på norsk. En diktbok som er fortvilt ærlig og vil bli stående som et sterkt personlig vitnesbyrd om et liv i utenforskap.
Det er med en spesielt vond følelse i kroppen man sitter og leser Yahya Hassans andre - og siste - diktsamling som foreligger i norsk versjon nå - så å si samtidig med budskapet om hans død.
Og det gjør vondt å gjenkjenne intensiteten i de storskriftede og ultrapersonlige diktene som også fyller «Yahya Hassan 2».
Bakgrunn: Yahya Hassan er død
Mens nekrologene skrives om denne poeten som endevendte den nordiske samtidspoesien med et sjokk på midten av 2010-tallet, kan man iallfall enes om èn ting: Også hans andre bok er skrevet med den samme høy-intensive stemmen, den samme ubestikkelige ærligheten og den samme følsomheten som den første.
Til sammen danner de et enhetlig og komplett verk, som i alt og ett bærer hans særegne og personlige stempel, om den skjønnlitterære kvaliteten rent objektivt sett kan variere.
Samlingens første bolk, «Premieperker», billedliggjør på ulikt vis forfatteren og hans liv etter megasuksessen med debuten. Han er på vei ut av boligenblokken iført skuddsikker vest, han forfølges av ordensmakten, stoppes og behandles som en kriminell; han er «bare en dikter på vei til forlaget».
Les et av Yahya Hassans siste dikt her: «Uår»
Siden går det slag i slag, bokstavelig talt. Flere dikt skildrer dramatiske hendelser i en verden av tyveri, vold, flukt og paranoia. Scenene kunne vært hentet fra en kriminalfilm, stemmen er outsiderens.
Det er når Hassan smeller til med presise one-liners inne i diktene at stoffet løftes og blir ekstra nært og vondt for leseren.
Med tidsfornemmelse som «et tomt timeglass», en stedssans som «et skakt kompass» og en ordenssans som «begrenset seg til bukselommene mine» beskriver jeg-personen en skadeskutt virkelighet og en flytende tilværelse han knapt kan leve i, men ikke kommer seg unna:
«Og jeg lappet sinnet mitt for lyshull».
Han har blitt en slagplass for to maktstrukturer. Skvist mellom storsamfunn og forbryterverden beveger han seg rastløs omkring, som en hjemløs. Verken kultureliten, de etablerte eller gettoen kan hjelpe ham.
Av og til holder han dommedag over sitt eget liv, av og til lar han livsnyteren komme til orde. Alt mens «gjenger, myndigheter og medlemmer av Folketinget» vil «skyte ham».
Yahya Hassans dikt-comeback: «Vold, vold, vold over hele linjen»
Andrebolken «Jaktsesong» fortsetter i disse sporene, med kortvarige forhold, tilfeldig sex, gjengoppgjør, sykehusinnleggelse og fengselsopphold.
Tredjebolken «Fengsler og fanger» er en liten institusjonssamling i seg selv; også her er veien kort fra det grusomme til det sårbare og følsomme.
Fjerdebolken «Psykoperker» skildrer blant annet en tvangsinnleggelse på «sinnssykehuset i Risskov».
Og det er her et sted, cirka to tredjedeler ut i samlingen, at opplevelsen av overmetning setter inn. Oppramsingene og gjentakelsene blir i meste laget, og samlingen lukker seg om seg selv. Samlingen kunne med fordel vært beskjært noe.
Like fullt etterlater boka et sterkt inntrykk, og mange tanker.
Først og fremst er det en ærlig bok. En fortvilt ærlig bok. Den vil bli stående som et sterkt personlig vitnesbyrd om et liv i utenforskap.
En poesi uten sikkerhetsnett, skrevet av en dikter som tok større sjanser enn de fleste.
Anmeldt av: Arne Hugo Stølan
