SKREV BOKEN PÅ MOBILEN: Debutant Gulraiz Sharif skrev nesten hele «Hør her’a» på mobiltelefon - og nå er boken en av høstens snakkiser.

Gulraiz Sharif: − Jeg trodde ikke boken skulle kicke så mye «ass»! Hva har jeg gjort?

Gulraiz Sharif (36) holdt på å gi opp den ekstreme forfatterdrømmen, men så bestemte han seg for å vekke Norges største forlag med en tekst som smalt.

Publisert:
Artikkelen er over to år gammel

Nå er denne teksten blitt til ungdomsromanen «Hør her’a» - som allerede er blitt en snakkis med fantastiske kritikker så langt.

Les VGs anmeldelse her: Veldig, veldig fin bok!

Da han var fire år lærte han å lese, og som barnehagebarn i samme bygg som biblioteket på Grünerløkka leste han alt fra Ludde til Fantomet. 11 år gammel slukte han alle 25 romanene i Gyldendals ungdomsklassiker-serie rått, og som 14-åring erklærte han:

«Jeg vil bli som Jo Nesbø.»

Møt Gulraiz Sharif (36), lærer, oppvokst på Grünerløkka med sine pakistanske foreldre og en bror og en søster, nå bosatt på Nedre Høybråten med kone og to barn - og en av høstens mest spennende debutanter.

– Det høres sikkert helt tullete ut nå. Men bare tenk på at jeg var en brun liten gutt som sa jeg skulle bli som Jo Nesbø. Jeg digget ham, og det som betydde mye for en 14-årig pakistansk gutt på den tiden, var at naboen til Harry Hole var pakistaner. At råkule Hamlet-aktige Harry Hole hadde en kul tone med den pakistanske naboen sin fikk kulheten til Nesbø bare til å øke i mine øyne. Han inkluderte meg, sier Sharif til VG.

HELT VILT: Gulraiz Sharif trodde boken skulle gå under radaren, men det bare skjedde ikke: - Det tikker inn med rørende tilbakemeldinge, Dagsrevyen har ringt, og det har vært helt vilt.

En annen gang solgte han en wienerpølse til Jostein Gaarder - da han jobbet i Mix-kiosk.

– Og vi hadde bokprat! For jeg og bruttern var med i Bokklubben for barn og hadde lest flere av bøkene hans. Han spurte hviken jeg likte best, og da jeg svarte «Kabalmystereiet», sa han at det også var hans favoritt. Det var kult!

«Jeg kan ikke bli som Unni Lindell»

Men så var det den gangen han så Unni Lindell haste forbi - trolig på vei til skriveleiligheten hun hadde i byen. Da var han på et dårlig sted:

– Jeg var vel kanskje 28–29 år og hatet speilbildet mitt. Jeg tenkte: «Jeg er en brun dritt. Jeg kan ikke bli forfatter. Jeg kan ikke bli som Unni Lindell.» Jeg gikk hjem og grein. Det var en alvorlig vending, og veldig trist for meg - for jeg holdt på å gi opp forfatterdrømmen.

For forfatterdrømmen hadde vært sterk i mange år. Han hadde prøvd å skrive forskjellige ting, gått på skrivekurs, sendt inn noen manus. Det bygde seg kanskje også opp et sinne.

– Da jeg begynte å skrive «Hør her’a» var det helt ærlig på pur faenskap. Jeg ser på det norske samfunnet fra mitt perspektiv. Og ja, du kan godt si at jeg vil avkrefte noen fordommer.

Kvelden før vi møtes tikker det inn en tekstmelding fra Sharif.

Han vil avklare et par ting, sånn for å være på den sikre siden. For som han tekster:

LØKKA PÅ 90-TALLET: Gulraiz Sharif foran bygården på Grünerløkka i Oslo der han vokste opp på 80- og 90-tallet. - Den gangen var alle på Løkka arbeiderklasse - både de hvite og de nye minoritetene. Faren til Kim jobba også på Freia, om du skjønner. Det var løkka før det ble hipt.

«Jeg vil ikke blir lurt inn i noe «utlending skriver bok, det må være selvbiografisk-felle! Eller «stakkars utlending kommer fra hjem uten bøker og med liten plass, så han finner roen på biblioteket» type reportasje! For det er jeg ikke med på! Så pr-kåt er jeg bare ikke.»

– Nei, ingen skal komme her og lage historien om meg. Jeg vil definere den selv, sier han da vi møtes - og forklarer:

– Ja, for det er ikke sånn at jeg har hatt det vondt i barndommen eller bærer på en smerte bare fordi jeg er svarting og leser masse bøker. Det der irriterer meg som faen. Du kan ha hatt det helt fantastisk, ikke sant?

– Jeg ser det i ansiktene til folk, i ansiktene til tantete norske damer: «Åh, han har sikkert forsvunnet inn i bøkenes verden fordi han har hatt det vondt.» Men hør her, a: Det handlet ikke om en flukt fra noe, det handlet om en genuin fascinasjon før bøker og litteratur.

– Har helt noia

Egentlig er han et lite nervevrak om dagen. For det er ikke bare-bare å bli hypet som nytt forfatterstjerneskudd og gå og vente på anmeldelser.

– Jeg har helt noia og sover veldig dårlig. Jeg skrev en bok jeg trodde skulle forsvinne under radaren, men helt siden tidlig i sommer har det bare tikket inn rørende tilbakemeldinger. Boken er blitt spredd som forhåndseksemplar, Dagsrevyen har ringt, og det har vært helt vilt.

– Jeg trodde ikke boken skulle kicke så mye ass! Hva har jeg gjort?

SjekkGulraiz var med på denne listen!

Det han gjorde var egentlig bare å sende inn 10–12 sider til noen forlag. Men tro ikke at det var bare-bare, for omtrent annethvert minutt i flere år hadde han tenkt på å skrive bøker.

– Det er ikke tull. Jeg har gått rundt på en helt ekstrem drøm om å bli forfatter. Men plutselig var jeg blitt 34 år og hadde oppnådd det man skal oppnå i et perfekt liv: Fin kone, en datter, en sønn, fast jobb, boliglån og billån på elbil, ikke sant? Og jeg bestemte meg:

BIBLIOTEK-GUTT: Bblioteket har betydd, og betyr fortsatt mye for Gulraiz Sharif. Og kanskje særlig Deichmann på Grünerløkka der han også gikk i barnehagen i samme bygg. - Her leste jeg alt fra Ludde og Emma og Thomas til David Copperfield og Tom Sawyer.

– Det var nå eller aldri: Jeg skulle vekke norges største forlag med en tekst som smalt.

Cappelen Damm ble vekket! Og Sharif begynte seriøst å skrive på det som nå er blitt «Hør her’a». Mesteparten skrevet på en Samsung-mobil!

– Haha, ja, jeg har skrevet så mye på mobilen at jeg har slitt ut øynene og måtte skaffe lesebriller. Det å jobbe på mobilen har nok ført til et mer tettbygd og kanskje mer energisk språk.

Uslepen diamant

Boken «Hør her’a» har målgruppe fra 12 år og oppover (ingen øvre aldersgrense her, altså), og vi møter Mahmoud på 15. Det er sommerferie, og han har bare planer om å henge foran blokka med vennen Arif. Men istedenfor skjer det helt andre ting.

I starten av boken snakker han direkte til leseren:

«Hør her’a, grunnen til at jeg skriver denne boka er fordi norske nordmenn digger sånt. De elsker at en utlending muligens litt undertrykket og uslepen diamant sitter og skriver en bok eller to. Om hvordan det «egentlig» er å være svarting.»

– Så du var Cappelen Damms uslepne diamant, er det det du sier?

– Hehe, ja, jeg må kødde litt, da. Og jeg disser jo på en måte som til og med traff redaktøren min. Men jeg har lyst til å ufarliggjøre ting og tang med humor. Det er så mange idioter som sitter og slenger dritt, så dette er min måte å svare på.

Det er også en tvist i boken, som ifølge VGs anmelder får boken til å bli umulig å legge fra seg.

– Ja, jeg måtte gå all in. Jeg kunne ikke bare leke forfatter, så når jeg først skulle skrive en bok, så ville jeg ha med en bra tvist, forteller Sharif.

Å avsløre tvisten vil være det samme som å ødelegge leseropplevelsen, så vi nøyer oss med å la Sharif si:

– Det handler om min fascinasjon og dypere respekt for folk som går rundt og kjemper en indre kamp. Om annerledeshet og forskjeller. Om familie. Om å backe broren sin.

Og om du ikke hadde skjønt det helt ennå:

– Alt er fiksjon. Bare humoren er min, ler Sharif.

Publisert:

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no