GODE DAGER: Lars Saabye Christensen har vært inn og ut av sykehus høsten 2020, i året som er gått, men har nå lagt en slitsom og dramatisk tid bak seg.

Lars Saabye Christensen: − Lever som om jeg er frisk

Med sin nye roman «En tilfeldig nordmann» friskmelder Lars Saabye Christensen (67) seg selv etter et dramatisk berg- og dalbaneår preget av alvorlig sykdom og en avgjørende operasjon.

Publisert:
Artikkelen er over ett år gammel

– Du kan kalle romanen en friskmelding av meg selv. Metaforisk, ja, men også bokstavelig, sier Lars Saabye Christensen.

Les VGs anmeldelse av boken her: Full av energi!

Det er akkurat et halvt år siden vi møttes sist. Da kom han inn på forlaget Cappelen Damm som en skygge av seg selv. Nærmest gjennomsiktig var han denne varme augustdagen. Han fortalte at han egentlig var sykemeldt, men ville ikke at det skulle nevnes i intervjuet, og siden har heller ikke forlaget kunnet svare skikkelig på hvordan det egentlig står til med den kjente forfatteren.

– Du lurer på hvordan jeg har det, sier han og smiler. Hele han smiler denne iskalde februardagen, han nærmest gløder.

– Akkurat nå er det slik: Jeg går til kontroll, jeg lever som jeg er frisk – og da er man det.

Men litt mer alvorlig forteller han at 2020 ble et berg- og dalbaneår.

– Det har vært dobbel unntakstilstand. En kollektiv unntakstilstand på grunn av coronapandemien. Og en privat unntakstilstand. De to har nok forsterket hverandre. Det har vært et veldig spesielt år, sier Saabye Christensen.

Han vil ikke gå inn på detaljer rundt egen diagnose.

– Jeg har jo ikke lyst til at dette skal bli en tragisk sak om sykdom, men siden sist vi snakket sammen, har jeg vært gjennom en dramatisk og slitsom tid. Jeg har fått behandling og gått gjennom en operasjon – og etter den har jeg kommet meg veldig. Enda en gang har norsk helsevesen hjulpet meg gjennom en periode der det har vært mye opp og ned.

Var ikke redd, men bekymret

I «Skyggeboken», siste bind av «Byens spor»-trilogien, fikk leserne bli med ham helt inn på behandlingsrommet – for underveis i skrivingen fikk han diagnosen benmargskreft. Det er for lengst historie nå, men i boken tok han farvel som forfatter: For han visste ikke da om han ville overleve – han visste ikke om han ville leve når boken kom ut.

Nå har han igjen kommet ut på andre siden – med en ny roman i bagasjen.

– Jeg har ikke vært redd, men jeg har vært bekymret. For pokker heller, vi har jo alle en begrenset tid, og når du er syk så blir den tanken veldig akutt og konkret.

SJELDEN TUR UT: VG møtte Lars Saabye Christensen på forlaget Cappelen Damm i Oslo sentrum denne uken - på det som var hans første tur ute blant mennsker på veldig lenge.

For tiden går – og særlig på Lars Saabye Christensens klokke. Tiden er den røde tråden i hans forfatterskap og liv.

– Jeg er jo besatt av tiden. Tiden som går, livet som går. Tiden det tar å skrive. Det handler alltid om tid, og det er blitt veldig tydelig dette året. For blir jeg ferdig? Rekker jeg å skrive ferdig denne boken, og rekker jeg å skrive ferdig alt jeg vil skrive?

– Det tror jeg egentlig ikke det er meningen man skal bli, men det må være fryktelig irriterende å dø midt i en roman.

Romanen «En tilfeldig nordmann» er skrevet i en helt ny saabyesk tidsregning – og helt uten forventningspresset han av og til har kjent på etter sine store episke oppvekstromaner. Etter at han hadde skrevet historien om sin «kinesiske» farmor, som kom ut i fjor, fortalte han nemlig til VG at han følte seg «fullstendig fri».

Boken fikk terningkast 6: En perle av en bok!

– Det ville vært en skam å ikke benytte seg av denne friheten! Nå har jeg gjort noe helt annet, og det har vært deilig, morsomt og underlig på så mange vis.

Behovet for å koke over

I romanen «En tilfeldig nordmann» møter vi den tilfeldige nordmannen Gordon Mo, en trofast byråkrat ansatt i Landbruksdepartementet som ikke gjør noe ut av seg. Tilsynelatende. For han gjør det Lars Saabye Christensen selv kjenner for å gjøre, det hele Norge kanskje kjenner et behov for å gjøre, kanskje særlig akkurat nå:

Han koker over.

– Gordon Mo dukket opp som en indre stemme og et ytre syn. For vi brenner inne med så mye, og det er ikke sunt i lengden. Gordon Mo blir et slags redskap for å få tingene ut, eller et rop om hjelp. Alle har behov for å koke over innimellom.

– Og nå har jeg en fornemmelse av en stemning som er på bristepunktet. Vi lever under et stort press, og pandemien forsterker selvfølgelig dette. Den gjør samfunnet tydeligere, vi ser både samhold og motsetninger klarere, sier Saabye Christensen.

FORRIGE MØTE: Forrige gang vi møttes var i august da Lars Saabye Christensen ga ut sakprosaboken «Min kinesiske farmor». Da var han sykemeldt og har etter dette gått gjennom en slitsom tid.

Romanen ble smittet av corona. For som et eksperiment lot Saabye Christensen den stå helt åpen for sin samtid og det som skjedde fra dag til dag.

– Men at det skulle ta sånn av i denne samtiden vår, det hadde jeg jo ikke trodd. Samtiden bare rant inn i boken, og coronaen rant inn med full styrke mot slutten. Jeg kan nok kontrollere en roman, men virkeligheten er det verre med.

– Det gjorde meg i alle fall årvåken for min egen tid, og det er ikke lite, bare det, sier Saabye Christensen som med Gordon Mo også tar et slags oppgjør med krenkedebatten som har tatt av her hjemme.

– Det er jo knapt nok lov å tabbe seg ut lenger. Hvis du sier noe galt, blir det oppfattet i verste mening. Og hver gang det blir en debatt om riving av statuer eller benker fra Botanisk hage, så blir det også en debatt om debatten som en gjentagelse av det gamle borgerskapets skikk og bruk, takt og tone – og da ...

Han puster ut.

– Da koker jeg over.

– Vi trenger en Gordon Mo som kommer og stikker kjepper i hjulene for at vi kan stanse opp og tenke oss om litt. Vi trenger å få pustet ut.

Lars Saabye Christensen skrev i «Skyggeboken» at han vil heller at det skal feile ham noe, enn at romanene hans skal feile noe.

Tenker han fortsatt det etter en høst der han har vært inn og ut av sykehus?

– Altså, det er jo veldig barskt sagt – og sagt i en annen sammenheng, men likevel: Det sier noe om hvor viktig det er for meg å skrive. Sagt på en annen måte, jeg stoler mer på legen enn meg selv.

Skrivegleden lurer døden

Notisblokken er alltid i nærheten, som en mulighet, som hans pustemaskin. Skrivegleden er hans måte å lure døden på, sier han.

– Innimellom har jeg ikke orket å skrive denne høsten, men det har bare ført til at jeg mer enn noen gang har følt det enda sterkere og viktigere å skrive. Det er en paradoksal erfaring. Det handler ikke mest om å bli frisk, sier han og forklarer:

– Når du går inn og ut av sykehus, lever i den unntakstilstanden og får et slags rart fellesskap med de på samme rom, så tar jeg meg i å ikke spørre legen om når jeg blir frisk. Jeg spør heller: Når kommer jeg hjem?

– Det handler om en lengsel etter egne rutiner, en lengsel etter å sitte i egen stol, sove i egen seng, spise egen mat. Alt man tar for gitt, det setter man plutselig ekstremt høyt.

Og særlig handler det om skrivingen. Hverdagsskrivingen.

– Nå har jeg gode dager. Jeg står opp nesten før jeg har lagt meg! Jeg står opp lenge før de første corona-nyhetene begynner å rulle. Jeg står opp og tar på meg pent arbeidstøy, ikke noe pysj her i gården. Jeg står opp og setter meg foran PC-en. For jeg vil bare begynne å skrive. Det jeg før tok helt for gitt, er nå blitt et privilegium.

– Og det er en innsikt jeg egentlig har forsøkt å skrive om i alle bøkene mine.

Publisert: