ÅPEN HUMORDRONNING: Ute i verden er Else Kåss Furuseth (38) humordronning, men i boken «Else går til psykolog» åpner hun døren helt inn til terapirommet der hun har fortalt psykologen ting hun ikke en gang har fortalt sine nærmeste.

ÅPEN HUMORDRONNING: Ute i verden er Else Kåss Furuseth (38) humordronning, men i boken «Else går til psykolog» åpner hun døren helt inn til terapirommet der hun har fortalt psykologen ting hun ikke en gang har fortalt sine nærmeste. Foto: Helge Mikalsen

Else Kåss Furuseth: - Jeg synes mitt eget liv er trist

Dette har jeg ikke sagt til noen, det er hemmelig, sier Else Kåss Furuseth i boken «Else går til psykolog». Det er hemmelig at hun savner en familie, at hun synes sitt eget liv er trist, at hun ikke liker julen - og at hun spiser på trass hver kveld.

– Jeg måtte ha med det jeg ikke hadde så lyst til å ha med. For det var litt av poenget med boken, at jeg skulle si at det ikke er så farlig, sier Else Kåss Furuseth - som mistet moren i selvmord da hun var 11 år og broren på samme måte da hun var 28 år. Tema hun har behandlet gjennom humor på scenen i «Kondolerer» og «Gratulerer» - og vunnet flere priser for. I høst lagde hun også en TV-serie om selvmordsforebygging.

Les Elses kronikk: - Vi må tåle å høre at livet er jævlig, for da kan kanskje flere orke å leve det

I boken «Else går til psykolog» åpner hun enda mer opp - uten humorfilter. Helt inn til det innerste, ting hun ikke engang har delt med sine nærmeste. Else Kåss Furuseth gikk til psykolog i to år og tok opp alle samtalene på bånd. Så hørte hun på dem på nytt og skrev det ut som en samtalebok mellom seg og psykologen, som er anonym.

NY BOK: Else har et mål om å fremme helse og å avmystifisere terapirommet i sin bok «Else går til psykolog» - der hun gjengir samtalene hun hadde med en psykolog gjennom to år.

Egentlig ville hun at boken skulle hete «En patetisk liten bok» - fordi hun synes hun er så patetisk. Allerede i den første samtalen med psykologen bruker hun ordet om seg selv flere ganger - noe psykologen blir opptatt av.

les også

Else Kåss Furuseth: – Hva er hemmeligheten bak bestemors lykke?

Pluss content

– Ja, det var ikke lov å si. Jeg følte blant annet at jeg hang igjen i fortiden, mens andre både rakk å bli gift og skilt igjen. Jeg tror jeg bruker ordet mindre aktivt om meg selv nå. Samtidig som jeg lever bedre med å være patetisk, at jeg tenker at det ikke er så farlig å være patetisk, ler Else.

Fått med deg? Mette-Marit hyller Else Kåss Furuseths klitoris-show

Alt var ikke greit

For «er det så farlig» er blitt Elses nye slagord. Før hadde hun: «Alt er greit.» Men i samtalene med psykologen, kom det frem at kanskje ikke alt er så greit.

– Jeg har liksom gjentatt for meg selv: Ta deg sammen, skjerp deg, alt er greit. Men det holder ikke. Jeg er redd for å våkne opp en dag som en slags glassmanet og ikke orke å gå på jobb. Nå er jeg på samme alder som da moren min døde - og akkurat det med selvmordet vet jeg jo at jeg ikke svar på. Sånn har det vært siden 1992, men likevel fortsetter man å stille de samme spørsmålene, sier hun og legger til:

– Nå får du litt sånn mandags-svar, altså. Det er ikke mye latter her nå …

Det var også et problem hos psykologen. Hun ville gjerne underholde, få ham til å trekke på smilebåndet. Istedet ble hun tvunget til å snakke alvorlig om tingene. For bak livsfilosofien «alt er greit» lå en frykt og en redsel for å for å bli deprimert, en redsel for å ende opp som moren og broren.

les også

Teateranmeldelse: «Gratulerer»

– Jeg tenkte kanskje det å gå til psykolog ville trigge dette på noe vis. Men nå har jeg bestemt meg for å avfeie det totalt.

– Du fant ut av dette underveis hos psykologen?

– Jeg vil si det er fifty-fifty pappa og psykologen. Vi snakker jo så mye om følelser i dag, noen mener til og med det er for mye snakk om psykisk helse, men da vil jeg si: Er det ikke heller nok snakk om «Skal vi danse?». Altså, jeg elsker «Skal vi danse», og jeg tror det er god psykisk helse i å danse i bolero på TV, det er jo et av få siste tabu, ler Else før hun blir alvorlig:

– Det å snakke med en fagperson, det er ... godt. Jeg var redd for at han skulle være en profesjonell trøster - at det ville gi meg en falsk trygghet. Men så ender jeg opp med en bok som blir en slags hyllest til samtalen, forteller Else.

Bok-snakkis: Norsk julekalenderbok revet bort på få dager!

Sjefen til Else: Du spiser altfor mye

I boken skriver Else at da hun endelig fortalte åpent på jobben om at hun gikk til psykolog, så sa sjefen hennes: Jeg håper du snakker om at du spiser altfor mye. Og en dag hun kom til psykologen lå det en bok om overspising på pulten.

– Jeg tenkte han hadde lagt det frem som et hint, som den store elefanten i rommet. Jeg syntes det var et billig sted å gå, er det ikke nok kropp, liksom. Målet mitt har jo vært å tenke null på kropp. Men så er det jo dette med hvorfor man har de handlingsmønstrene man har.

– Og her har du et mønster, et problem?

– Ja, det er vel dette med at når klokken er ti på tolv, så går jeg ned på butikken. Jeg tar bursdagskosthold på alvor. Bolleposer og smågodt. Jeg kan leve på kokosboller. Jeg spiser på trass, det er litt sånn klassisk kvinnegreie om å ta ut følelser i mat. Som om jeg vil si: Fuck you, jeg driter i kropp, jeg spiser hva jeg vil, dette er det ingen som bestemmer over. Men det er jo ikke på stell, sant. Det er rart å leve på kokosboller, sier Else som egentlig ikke ville ha med dette i boken:

– Nei, ikke i det hele tatt. Men så er det jo litt interessant å se på hvorfor det oppstår en slags avhengighet av mat. Jeg måtte ta det med, hvis ikke ville boken vært løgn.

– Hva kom dere frem til, da?

– Nei. Hva kom vi frem til? Dette har jeg ikke klart å løse. Det er ikke så lenge siden jeg spurte en dame på butikken om hun ikke kunne ta bort noe godteri fra disken. Jeg vil jo ikke være en sånn person. Men joda, det er fortsatt ti på tolv som gjelder.

Ikke mer naken foran slottet

Hun har bestemt seg for én ting:

– Jeg er ferdig med å tulle med kropp: Ikke mer naken foran slottet. Det har mest med folks reaksjoner å gjøre, de blir sinte eller lei seg på mine vegne og synes det er uverdig. Jeg selv synes egentlig ikke det er så farlig å tulle med, men for meg er det mer: Hva er mitt problem, på ordentlig? For det handler jo om å være fri.

les også

Kroppsoppgjøret: – Jeg hadde maks treningsmengde og topp kosthold. Likevel hadde jeg cellulitter

Pluss content

Egentlig gikk hun til prosjekt psykolog med stor skepsis. Hun hadde prøvd flere år tidligere da faren hennes ga henne en psykologtime i bursdagsgave (sammen med hepatittvaksine - som er helt annen historie), men da Else følte at psykologen også ble lei seg av det hun fortalte, ville hun ikke gå tilbake.

Men flere år senere, en vanlig dag på H&M, skjer det noe.

– Jeg begynte å gråte inne i butikken fordi det var salg på losjakker. Broren min gikk alltid i losjakke. Så kom ekspeditøren bort og spurte om det gikk greit, og da sa jeg bare at det var så rørende at det var salg. Da tenkte jeg at jeg må snakke med noen, forteller Else som har lyst til å avmystifisere det å gå i terapi.

IRONISK FORHOLD TIL EGET LIV: - Tre av fire dager har jeg et ironisk forhold til mitt eget liv. Men ikke her i denne boken, sier Else Kåss Furuseth. Foto: Helge Mikalsen

Gråt på sameiemøte

– Jeg synes terapirommet har vært veldig mystisk, og teorien min har vært at du får det verre av å gå i terapi. Men denne gangen prøvde jeg å gjøre det grundig for å finne ut hvilken effekt dialog har over tid. Jeg håper at leseren tenker litt på sine egne ting når jeg øser av mitt. Egentlig synes jeg det er vanskelig når folk sier at man skal lære noe av noe, det skal man holde seg for god til. Men jeg har lært noe, i alle fall, sier hun - litt unormalt stille til Else å være:

– Jeg er nok en litt mindre bekymret type nå. Det var jo en av hovedkonsekvensene av å miste noen i selvmord, at jeg kunne tenke at folk var døde bare fordi de ikke tok telefonen. I vår familie er det ikke lov til å ha på flymodus. Det kan jo bli slitsomt for omgivelsene, sier Else som også er blitt mer tydelig:

– Før kunne jeg begynne å gråte på sameiemøte fordi jeg hadde noen kommentarer angående vaskemaskinen. Det var en blanding av at jeg var rørt fordi jeg turte å ta det opp - og en bekymring fordi jeg tok det opp. Da er du inne i en norsk film du ikke har lyst til å se. Men nå kunne jeg sagt sånn: Du, de vaskemaskinene må byttes ut. Punktum. Jeg holder på med følelsene for å bry meg mindre om dem.

Terningkast 2 på eget liv

I boken går hun på et tidspunkt så langt at hun i en av samtalene kaster terningkast to på eget liv:

«Jeg er redd for å bli en selvsentrert, bitter dame. Så lenge jeg våkner og er glad, så er jeg fornøyd, men nå kaster jeg terning på livet mitt. Og den triller en toer, gitt. Gjør ikke du det?.»

LANGT BOKPROSJEKT: Else Kåss Furuseth med forfatterkollega prinsesse Märtha Louise - som begge gir ut bok i høst. - Å lage bok av samtalene med psykologen sin er ikke noe jeg vil anbefale noen å gjøre, men jeg har lovet redaktøren min å gi ut boken før han gikk av med AFP, sier Else. Bildet er tatt på Cappelen Damms høstlansering. Foto: Frode Hansen

– Samtalene er fra to år av mitt liv, redigert. I boken har jeg tatt bort det morsomste, for det snakker man jo ikke med psykologen om, litt som at i forestillingene «Kondolerer» og «Gratulerer», så har jeg tatt bort det aller tristeste. Men ja, den kjærligheten, det er noe av det vanskeligste.

I samtalen med psykologen sier hun:

«I hodet mitt snur jeg på et vis hver stein og tenker: Hvordan kan jeg få min egen familie? Jeg hadde likt det, for jeg har kjærlighet til overs. Kan jeg få det? En familie?»

(..)

Psykologen: «Så ja, du har lyst på en familie?»

Else: «Det er noe som mangler. Jeg har kjærlighet til overs. Jeg vil ikke være en sånn dame som drar alene til Syden for å finne meg selv. Jeg har ingen sånne ønsker. (...) nå har jeg avfunnet meg med at det er ingen som vil ha meg. Hvorfor er det ingen som vil ha meg? Hva gjør jeg feil?»

les også

Else Kåss Furuseth: – Jeg er ikke skapt for å være alene

Pluss content

Til VG sier hun:

– Huff, jeg håper jeg kan fortsette å tulle etter dette. At det ikke blir sånn som etter den ene gangen jeg ble kjempefull og skjelte ut alle, at alle ser annerledes på meg etterpå.

– Det er hemmelig at du er ensom?

Vanskelig å bo alene

– Det som er så fint med det rommet hos psykologen, er at jeg kan snakke uten å føle at jeg er til bry. Verden går jo ikke under fordi man bor alene, absolutt ikke, men det er vanskelig. Det er ikke noe jeg vil belemre alle andre med, for eksempel venner som har rukket å skille seg, men fordi det er en betalt person, så kan jeg jo være åpen om at det er litt trist, da, sier Else som sammenligner seg med Bridget Jones FØR hun møter Hugh Grant:

– Hvis du er kvinne 38 og bor alene, så blir du særere og særere. Det er som den første scenen i «Bridget Jones dagbok», der hun hører på «All by myself» og ikke har møtt Hugh Grant ennå. Hvis filmen hadde stoppet der, liksom. Jeg tror ikke det er så sunt. Men det er enklere å ringe Foodora eller å danse krabbedans enn å bli sammen med noen.

– Krabbedans?

– Psykologen spurte meg om hva jeg gjør, hvis jeg ser noen jeg liker, og jeg svarte at jeg danser krabbedans. Han lo ikke, han spurte bare videre: Og hvordan synes du det fungerer?

Else har blanke øyne, men ler.

– Det er jo en slags bruksanvisning for å få det bedre, for han tenker nok at jeg er feig. Og han får meg til å tenke: Er det så farlig å tørre noe annet enn krabbedans? Det har jeg prøvd, det fungerer dårlig. Jeg får venner av krabbedans, men blir ikke gift.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder