Bloddryppende Nesbø! Bokanmeldelse: Jo Nesbø: «Rotteøya og andre fortellinger»

Fem fortellinger. Mye vold. Sterke følelser. Umiskjennelig Jo Nesbø.

Med «Rotteøya og andre fortellinger» er Nesbø mer tilbake på sporet igjen.

Det er all grunn til å la seg imponere av arbeidskapasiteten til krimfenomenet Jo Nesbø. På mindre enn ett år har han utgitt tre bøker: I august i fjor kom romanen «Kongeriket», i april kom «Sjalusimannen og andre fortellinger», og bare to måneder senere lanserer han altså «Rotteøya og andre fortellinger.»

Dette er umiskjennelig Jo Nesbø etter «Sjalusimannen og andre fortellinger» som var en skikkelig skuffelse.

Les Nesbø-slakten her: Tynne saker, Nesbø!

Som så ofte før svermer Nesbø for de store, nærmest bibelske urmotivene: Hevn og rettferdig gjenopprettelse, brennende kjærlighet og sviende sjalusi, øye for øye og tann for tann.

Det kan bli pompøst, noen ganger på grensen til det overspente, men på sitt beste legger forfatteren for dagen en litterær intensitet som gjør det vanskelig å ikke la seg underholde.

For ikke å skrive skremme.

Jo Nesbøs fortellinger er til dels svært blodstenkte saker, med voldsskildringer så grafiske at jeg et stykke på vei kan forstå de som mener det blir spekulativ.

Skal man spore en form for tematisk utvikling i Nesbøs nye bok, så må det være at tre av de fem fortellingene er lagt til en litt uspesifisert fremtid. Og vi snakker om en nærmest dystopisk fremtid, der pandemi og krig har herjet, teknologi og samfunnsstrukturer har brutt sammen og den sterkestes rett gjelder.

Slik som i bokens tittelfortelling, der juristen Will Adams er tilstede under evakueringen fra taket til en 90-etasjers skyskraper. På bakken herjer vold og kaos, og mobben er i ferd med å innta bygningen der samfunnets aller rikeste, samlet på taket, venter på å bli transportert med helikopter til en uinntagelig flytende borg av et cruiseskip.

Assosiasjonene går raskt i retning de ikoniske TV-bildene av helikopterflukten fra den amerikanske ambassaden i Saigon i 1975.

Mens vi teller ned til avgang, bretter Nesbø ut en historie som involverer Will Adams nærmeste og inneholder ubarmhjertig voldelige sekvenser. I kombinasjon med alvorstunge overlegninger om rettferdighet kontra hevn, og idealer kontra kaos.

Det er en spennende fortelling, nærmest perfekt strukturert og med et «budskap» som ikke virker altfor utenpåklistret.

I fortellingen «Makulator» befinner vi oss også i en fremtidsdystopi, en krigsherjet verden i akutt mangel på råstoff og energi. Forskeren Jason har kanskje funnet formelen til evig liv, men ikke uventet har oppdagelsen bieffekter som stiller ham overfor drastiske valg.

Fått med deg? Jo Nesbø i ellevill «Exit»-video

Fortellingen «Sikadene» beveger seg i et slags science fiction-land, der en uskyldig guttetur til okseløpet i Pamplona utvikler seg til en historie om dobbeltgjengere og parallelle univers.

«Serum» er mest en bagatell av en historie, der et far-sønn forhold tar en ganske drastisk vending.

I bokens siste fortelling, «Svart springer», er det hypnotisøren og leiemorderen Steinlitz som spiller hovedrollen. Også han er på hevntokt, men før det er fullbrakt må han i kjent Nesbø-stil gjennom fryktelige pinsler, tap og grusomheter.

Det er intenst, men kanskje i overkant forutsigbart. Slik kan i grunnen også hele denne boken summeres opp. Det hadde gjort seg med litt mindre patos og overtydelige virkemidler.

Men: Jo Nesbø er på sitt beste en spenningens mester, og det viser han også i denne samlingens beste fortellinger.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk