Nesten dødsbra - Bokanmeldelse: Maren Uthaug: «En lykkelig slutt»
Maren Uthaug har skrevet en frodig, smakløs og utemmet roman som nesten er dødsbra - og som allerede har gitt henne den gjeve Lesernes bokpris i Danmark i 2020 og nominasjon til prestisjéprisen EUs Litteraturpris i år.
Dansk-norske Maren Uthaugs tredje roman, «En lykkelig slutt», er en nær fire hundre sider lang familiesaga om begravelsesbyrået Christian Christiansen i København.
Nicolas, romanens forteller, er syvendegenerasjons bedemann, og den første sønnen som ikke heter Christian. Han er enkemann, far til to problembarn og nekrofil.
Ja, du leste riktig: Allerede på første side innrømmer gravferdskonsulenten at han er tiltrukket seksuelt av «kald hud».
Det er ikke det eneste sjokkerende avviket som utforskes i denne roman, som på samme tid kan leses som kulturhistorie og morbid grøsser.
Fått med deg ny Saabye Christensen-roman: Full av energi!
Historien begynner med Christian 1 på begynnelsen av 1800-tallet. Etter et forlis i Stillehavet redder han seg i land på øya Tikopia. På grunn av begrensede naturresurser tillates det bare 990 innbyggere på øya. Alle nyfødte som overstiger antallet må bøte med livet. Christian og hans utkårede sydhavskvinne, Konkylie, påtar seg oppgaven med å avlive spedbarna og gi dem en verdig begravelse.
Sønnen deres, Christian 2, flykter fra øya for å spare livet til søsteren, som fødes uten høvdingens godkjennelse. Skjebnen fører ham tilbake til Europa, først Rotterdam, senere København, der han sammen med sin hollandske kone slår seg opp i dødsbransjen.
Derfra går det slag i slag med nye Christianer, søsken som dør av kolera, difteri eller spanskesyken. De sanitære forholdene er skrekkelige, folk dør som fluer i stadig nye epidemier.
«En lykkelig slutt» utkom på dansk like før coronapandemien, men kan nå leses med helt nye briller. For dette er også en fortelling om smittevern, overtro og vitenskap. I valget mellom pest eller kolera vet vi i dag at det er tryggest å velge kolera.
Plukket opp av Nesbøs tyske forlag: – Kristine blir vår hovedsatsing
Romanen gir et interessant kulturhistorisk blikk på endringer i samfunnets holdninger til gravferdsritualer og den døde kroppen, som har blitt stadig mer usynliggjort og fremmed. Begravelsesbyrået blir etter noen generasjoner til en institusjon i byen, med nye filialer og stadig skiftende ønsker fra de etterlatte. Slikt blir det penger av, for døden er en ressurs som aldri går tom.
Litterært køler Maren Uthaug på med mildt sagt spesielle personligheter, dysfunksjonelle barn og kraftige virkemidler.
Noen av karakterene blir i overkant usympatisk og sjablongaktig skildret. Romanen er full av mødre fra helvete og sønner med spesielle tilbøyeligheter. Det kan bli i overkant heftig. Forfatterens bruk av røde øyne som et tegn på at et familiemedlem er i ferd med å tippe over, fremstår som unødvendig teatralsk.
Samtidig gir flørtingen med skrekksjangeren opphav til absurde og besnærende scener, for eksempel uforglemmelig sex med spøkelser. Er egentlig Nikolas' begjær for døde kropper så forskjellig fra eventyret om Snøhvit eller vampyrer som elsker de levende?
Dette er i det hele tatt en roman som utforsker det smakløse og sjokkerende, men som også stiller ubehagelige og riktige spørsmål om relasjonen mellom døde og levende. Les den nå eller vent på lysere tider.
Anmeldt av: Gabriel Michael Vosgraff Moro
