MOR, JEG OG TAUSHETEN: Det er undertittelen på Irene Levins bok om moren Fanny Raskow og tiden etter krigen. Her er Irene og moren, Fanny.

Kvinnenes tause krig. Bokanmeldelse: Irene Levin: «Vi snakket ikke om Holocaust»

Når vi denne uken markerer 75-årsjubileet for frigjøringen av Norge, er det samtidig mulig å spørre om det ennå finnes ufortalte historier om andre verdenskrig. Irene Levins bok er et bevis på det.

Publisert:
Artikkelen er over to år gammel
VG:s terninger viser 5 prikker

Hun har skrevet et gjennomført kvinneperspektiv som åpner opp for nye innsikter om Holocaust i Norge. Boken er et eksempel på hvordan nye innfallsvinkler kan gi større forståelse for hvordan krigen preget både de som overlevde og etterkommerne deres.

De er blitt kalt taushetens generasjon, de som var voksne under krigen men som etterpå tiet om det de hadde opplevd. Det gjaldt enten man hadde vært på riktig eller gal side, og det gjaldt ikke minst for de overlevende norske jødene.

Les også

Nordmennene som ble drept på krigens siste dag

I overgangsfasen mellom krig og fred den 8. mai 1945 ble minst seks nordmenn drept av tyskerne.

En av dem var Fanny Raskow, forfatteren Irene Levins mor.

Først etter morens død gikk Levin grundig gjennom de mange håndskrevne notatene hun hadde etterlatt seg. Det åpnet opp for en egenartet fortelling, som utgjør grunnstammen i denne boken.

Fått med deg Nina Grünfelds bok? Leseren mister nesten pusten!

Historien starter i Litauen på slutten av 1800-tallet, hvor Levins besteforeldre på begge sider flykter fra ussel fattigdom og rene pogromer mot den jødiske befolkningen.

SKRIVER OM MOREN: Irene Levin skriver om moren Fanny Raskow og tiden etter krigen. Her er de to sammen.

Flukten bringer dem til Oslo, der de blir del av byens relativt lille jødiske miljø. Neste generasjon, de som er født i Norge, vokser opp i spenningen mellom en klar jødisk identitet på den ene siden, og på den andre siden et sterkt ønske om å være ett hundre prosent integrert i det norske samfunnet. 

Det er en form for dualisme som vedvarer også etter krigen, ifølge Levin. Jødenes skjebne ble til å begynne med borte i den store fortellingen om krigen. Det forklarer hvordan det usagte og det implisitte dominerer kommunikasjonen i det jødiske miljøet, og særlig blant kvinnene.

Traumer går i arv gjennom tause overleveringer, samtidig som tausheten blir en måte å håndtere selvbebreidelsen blant de overlevende.

SENDT MED DS DONAU: Morfar Rubin og mormor Dora sammen med Irenes oldemor, Golde, på hennes 80-årsdag 15. juli 1942 ved Solheim på Nesodden. Rubin og Golde ble begge sendt med Donau til Polen og videre til Auschwitz. Golde ble drept like etter ankomst. Rubin i januar i 1943.

Irene Levins far og mor klarte å flykte til Sverige, men den eldste generasjonen ble igjen i Norge. For moren er det særlig hennes egen fars skjebne som plager henne etter krigen. Hun mente selv at hun kunne og burde ha gjort mer for å få ham ut av landet da myndighetene startet den første innsirklingen av mannlige jøder.

I stedet var han blant de 532 som ble sendt med DS Donau 26. november 1942, og som aldri kom hjem.

Fanny Raskow påtok seg et ansvar som åpenbart var urimelig tungt, men som hun aldri klarte å legge av seg. Det er en historie som datteren formidler i en sober og nærmest konstaterende stil. Resultatet er en nær, men også perspektivrik fortelling som gjør inntrykk.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk

Kjøp boken

Irene Levin «Vi snakket ikke om Holocaust: mor, jeg og tausheten»

Publisert:

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no