LYKKE PÅ BOK: Anne Holt (45) er lykkelig med kone og barn og har det bedre enn noensinne som forfatter. På hytta i Sandefjord gleder hun seg over at hennes siste bok «Det som aldri skjer» er solgt for utgivelse i 130 land. Foto: Espen Sjølingstad Hoen
LYKKE PÅ BOK: Anne Holt (45) er lykkelig med kone og barn og har det bedre enn noensinne som forfatter. På hytta i Sandefjord gleder hun seg over at hennes siste bok «Det som aldri skjer» er solgt for utgivelse i 130 land. Foto: Espen Sjølingstad Hoen

- Jeg kan skrive krim

BOK

SANDEFJORD (VG) Med ny bil, ny bok og fet kontrakt med medie-giganten Time Warner har Anne Holt (45) ristet av seg Pirat-rabalderet.

  • Toril Berge
Publisert:

- Kjenn, snuser hun henført.

- Det er bare nyfødt baby som lukter bedre enn ny bil.

Krimforfatteren som har snerret til mediene og sablet ned motdebattanter på TV, er spaniabrun og blid, selv om hun har vært oppe siden kvart på fem denne dagen.

Hennes snart to år gamle datter Iohanne er levert i barnehagen, og Anne har tilbakelagt jomfruturen med sin Volvo XC90. På brede dekk troner doningen mellom forblåste svaberg foran hytta til ektefellen Tine Kjær. Med sotede lysreflekterende vinduer i baksetet, så Iohanne ikke skal bli blendet av solen.

- Det blir som å se kongefamilien komme kjørende. Og det er det jo. Det er min datter som skal sitte der.

Den første stormen etter etableringen av Piratforlaget har stilnet. Kultur-Norge kan knurre videre om grådighet, usolidaritet og kommersialisering av litteraturen. Anne har annet å tenke på.

I morgen kommer hun med ny bok. Fredag kunne VG bringe nyheten om at krimdronningen står foran det som kan bli hennes største internasjonale gjennombrudd: Hun har undertegnet fet kontrakt med mediegiganten Time Warner i England og USA.

Allerede før «Det som aldri skjer» er sluppet i Norge, er boken solgt til en rekke land. Time Warner tente sånn på krimromanen at de også har sikret seg den forrige og den neste i trilogien om Inger Johanne Vik, småbarnsmor og forsker med en fortid i FBI.

- Cappelen har alltid sagt at det engelsktalende markedet dessverre virket uoppnåelig for meg. Forferdelig mye har skjedd siden jeg byttet til bittelille Pantagruel, gliser Anne.

Som krimforfatter har hun aldri følt seg som en del av det gode litterære selskap.

- Jeg synes å huske at det var sårt de første årene. Men sånt tar du etter hvert langfart og driter i. Nå har jeg så mange lesere i inn- og utland at det faktisk er ganske bekvemt å ikke være en del av det gode litterære selskap.

Anne kroer seg i sofaen, med skolebrød og te. Blikket hviler i bølgene utenfor hyttevinduene.

Til tross for våkenetter og dager som har startet før klokken 05.00, har Anne Holt aldri før hatt det så morsomt når hun har skrevet bok. Hun er ikke i tvil om at «Det som aldri skjer» er den beste hun har skrevet.

- Det har virkelig løsnet for meg. Jeg opplever at jeg i elleve år unnskyldte og diskrediterte mitt forfatterskap. Nå føler jeg at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg faktisk kan skrive kriminalromaner. Den selvsikkerheten kom veldig plutselig etter at jeg forlot Cappelen, sier krimdronningen som har utgitt 12 bøker på 11 år.

- Det blir som regel støy når du gjør eller mener noe?

- He he. En periode følte jeg at jeg ikke kunne fise uten at det sto i avisen.

- Mange opplever deg som sint og skummel.

Anne Holt blir alvorlig.

- Egentlig er jeg et fredselskende, harmonisøkende menneske som hater å krangle.

- ???

- Det er sant. Det har bare ikke blitt slik bestandig. Myten om meg selv som en bisk og mutt person har jeg vært med på å skape selv.

Tidligere ville Anne Holt bare snakke om de store spørsmål i mediene: EU, barnevern, seksuelle overgrep. Aldri privatlivet. Når journalistene likevel spurte, ble hun forbannet.

- Etter hvert har jeg skjønt at for å ha troverdighet i de viktige spørsmålene, må jeg åpne litt opp.

- Har temperamentet ditt gitt deg mye trøbbel?

- Det er sunt å blåse ut, men det gir deg også en del problemer. Jeg har mistet noen mennesker i løpet av mitt liv som jeg gjerne ikke skulle mistet, som et resultat av at jeg kan bli så eitrandes forbanna. Men jeg regner det som et forgangent problem. Jeg er ikke så hissig lenger.

Temperamentet slites med alderen. Ikke engasjementet.

Sammen med Tine kjempet Anne høylytt for homofiles rett til å adoptere partnerens barn da det ble kjent at ektefellen var gravid ved hjelp av kunstig befruktning i utlandet. Ifølge dagens lov kan adopsjon først skje når barnet er 12 år. Annes adopsjonssøknad er fremdeles til behandling.

Hun har et mer avslappet forhold til det nå enn før Iohanne ble født.

- Hun er min datter. Det har hun vært siden den dagen hun ble unnfanget. Hun vet det. Jeg vet det. Familien vet det. Vennene våre vet det, sier Anne og har ikke lyst til å snakke mer om adopsjonen.

- Vi kunne fronte den saken før Iohanne ble født. Nå er vår viktigste oppgave å skjerme henne.

Både Tine og Anne er ekstremt familiekjære. Besteforeldre, foreldre og søsken med små fettere og kusiner går inn og ut hos hverandre. De bytter barn hele tiden, og alle snakker med hverandre hver eneste dag.

- Det beste med storfamilien er at det er så mange barn jeg får være viktig for, og som får være viktige for meg.

Anne Holt har det bra. Veldig bra. Men hun vegrer seg for å bruke de store ordene. Det å stifte familie er en så universell opplevelse at hun synes den ikke trenger nærmere beskrivelse.

- Jeg har aldri møtt et menneske som ikke sier at det å få barn er det største som har skjedd dem. Når kjente mennesker står frem med sin lykke, virker det som om den er annerledes enn andres. Kjærligheten foreldre føler for sine barn, er prikk lik over hele kloden. Derfor blir det dumt å utbasunere den.

Anne Holt provoseres over oppfatningen av at man ikke er fullendt som menneske før man har fått barn. Og synes det er mer modig enn egoistisk å bestemme seg for ikke å føre slekten videre.

- Ingenting er så egoistisk som å få barn. Jeg fikk barn av helt egoistiske grunner. Jeg hadde forferdelig lyst på barn.

- Har du lyst på flere?

- Jeg vet ikke. Jeg begynner å bli gammel. Vi har satt det litt på vent.

Tine er «mamma». Anne er «Abbo». I familien Holt har Anne alltid vært Annemor. For Iohanne ble det Abbo. Der mange ser Anne og Tine som et pionérpar, ser de selv en A4-familie.

- Den eneste forskjellen er at vi er to kvinner. Men hvis vi kan vise at det er mulig å danne nye familiekonstellasjoner, er det bra.

Etter to års svangerskapspermisjon for Tine er det nå Annes tur til å være husmor.

- Jeg trives veldig godt og skjønner ikke at jeg noen gang har hatt tid til å jobbe. Dette året skal jeg være hjemme, gjøre research og kjøre fin bil, smiler hun.

Den beryktede tidsklemma skviser ikke familien Holt Kjær.

- Pengene gjør at vi slipper det problemet. Men jeg har den største respekt for andre som opplever tidsklemma. Mangel på tid er det store monsteret i manges hverdag.

Med tre millioner solgte bøker i Norge, Sverige og Tyskland siden forfatterdebuten i 1993 lever Anne Holt godt. Men hun synes det er vanskelig å snakke om penger.

- Den gleden penger gir meg, er fravær av bekymringer. Og muligheten til å kjøpe meg tid, slik at jeg kan bruke krefter på kjæreste, familie og venner, forklarer Anne.

Hun er glad i å reise, og da reiser hun godt. Dyre, fine biler har hun alltid vært svak for. Og dyre viner.

Mobiltelefon bytter hun annenhver måned. Når Tine oppgitt spør om hun trengte ny nå igjen, har Anne unnskyldningen klar:

«Iohanne mistet den i gulvet. Den gikk litt i stykker.»

De har nok penger, nok tid og felles interesser. Likevel vegrer Anne seg for å tegne et idylliserende bilde av treenigheten hjemme i blokkleiligheten på Lilleborg i Oslo.

- Jeg traff Tine da jeg var 40 år og hadde trodd på den store kjærligheten også før henne. Når du er såpass gammel har du sett så mye, følt så mye og ikke minst tatt feil så ofte. Jeg har ingen garanti. Men jeg opplever at jeg er veldig lykkelig slik ting er nå, forteller hun.

Anne må bort og ta på den deilige lakken igjen. Hun svirrer rundt sitt Volvo-vidunder som en kry hønemor. 12 høyttalere og DVD-spiller i taket.

- Og så fint barnesete!

Hun lener ryggen mot svaberget, bare beundrer.

- Bilen må ha et navn.

Tankene spinner under Pirat-forfatterens forblåste krøller.

- Det må bli Sorte-bil.