Bokanmeldelse: Yuval Noah Harari: «Sapiens»
«Sapiens» er den mest solgte sakprosaboken internasjonalt de siste to årene. Nå er den ute på norsk, og det er en fascinerende og hesblesende fortelling om menneskets historie gjennom 70.000 år.
Menneskedyret
For noen tiår siden gikk det en tegnefilm på barne-TV som het Det var en gang et menneske. Evolusjonsprosessen ble gjengitt i vignetten – man rakk knapt trekke pusten før amøber hadde blitt mennesker som reiste ut i verdensrommet – og så fulgte en kosmisk eksplosjon.
Yuval Noah Harari er omtrent like storslagen i denne boken. Han skildrer Homo Sapiens liv fra den kognitive revolusjonen for 70 000 år siden, da vi angivelig fikk evnen til symbolsk kommunikasjon, og frem til i dag. En dramatisk tone slås an allerede i innledningen, når vi få høre at det er tvilsomt om Homo Sapiens vil finnes om 1000 år.
Flere ferske bokanmeldelser: Sjekk her!
Med et slikt rammeverk for en bok på litt over 400 sider, er det ikke unaturlig å spørre om forfatteren er en skrulling eller et geni.
Men Harari fremstår først og fremst som en dristig historiker, med et ekstraordinært formidlingstalent. Dette reflekteres i at boken er blitt et globalt fenomen, oversatt til mer enn 30 språk siden utgivelsen i 2014.
Fortellingens fremdrift følger Sapiens stadig hyppigere revolusjoner. Det gikk nesten 60 000 år fra den kognitive revolusjonen til landbruksrevolusjonen, men så øker tempoet. Den vitenskapelige revolusjonen kom for 500 år siden, den industrielle revolusjon for 250 år siden, og så fulgte informasjonsrevolusjonen og den bioteknologiske revolusjon. Det er sistnevnte som får Harari til å tro at Sapiens kanskje ikke fins om 1000 år, da eventuelle endringer i vårt arvemateriale i praksis vil gjøre oss til en ny art.
Boksnakk i Pocket: Jonas Hassen Khemiri om 6'er-boken «Alt jeg ikke husker»
Flere viktige innsikter formidles i analysene underveis. Harari argumenterer godt for at landbruksrevolusjonen var et tilbakeskritt – i den forstand at menneskenes levekår ble dårligere. Han serverer en treffende og ubehagelig kritikk av husdyrhold, ved å vise til mange grusomme metoder som er brukt gjennom tidene for å få kuer til å produsere melk for mennesker i stedet for kalver.
Mye oppmerksomhet er viet Sapiens evne til å organisere seg i pakt med en ”imaginær” orden. Kort fortalt innebærer dette at vi samhandler fredelig med millioner av mennesker vi ikke kjenner, fordi vi deler en forestillingsverden. Kapitalismen trekkes frem som eksempel: Vi er villige til å slite og slave for noen papirsedler, i den forventning at de kan byttes til noe annet. Men ingen fysisk realitet garanterer for denne innvekslingen, kun det faktum at mange nok går rundt og tror på systemet.
Også nasjoner og imperier eksisterer bare så lenge en kritisk masse oppfatter deres konstituerende symboler som vektige nok.
Hariri er på sitt beste i panorama, når perspektivet tøyer våre vante forestillinger. Ned på detaljnivå blir det av og til for lettbeint. Han hevder feilaktig at verden i dag har en kvart milliard muslimer, og kommer med tvilsomme påstander som at nasjonalismen i økende grad har mistet fotfestet etter år 2000.
Noen vil nok også irritere seg over at store og viktige temaer, som fagfolk har viet bindsterke publikasjoner til, avspises med et par tendensiøse setninger.
Man kan likevel si at forfatteren lykkes i sitt viktigste prosjekt, nemlig å få leseren til å betrakte vår historie som en historie om en av jordens arter. Dette er et abstraksjonsnivå som ofte blir for banalt eller luftig. Hararis bok viser at det kan bære en drivende god fortelling.
