Brennhet samtidsroman fra Michel Houellebecq

Politikk, sex, død og kjærlighet. Franske Michel Houellebecq har enda en gang skrevet en engasjerende og tidvis opprivende roman.

At det personlige er politisk har vært en vedtatt sannhet helt fra det radikale 1970-tallet.

Ingen viderefører vel denne innsikten med større litterær virtuositet i dag enn forfatteren Michel Houellebecq. Bøkene hans er gjerne kjennetegnet ved at de kombinerer en privat intrige med en vidtfavnende samfunnsdiagnose.

Årets roman «tilintetgjøre» kommer tre år etter suksessen «Serotonin» og er ikke noe unntak fra regelen.

Det nye er likevel at jeg aner en større vilje til forsoning, for ikke å si medmenneskelighet, enn jeg har fått øye på i de tidligere romanene hans.

Handlingen er lagt til 2026 og 2027. Frankrike står overfor et nytt presidentvalg, og den sittende presidenten (les Emmanuel Macron) kan etter loven ikke gjenvelges.

Partiets plan er å la en harmløs TV-kjendis bli valgt i stedet, som en slags “careholder-president”, til det avgående presidenten igjen kan innta embetet ved neste valg.

For å hjelpe seg skal den nye presidenten ha med seg finans- og økonomiminister Bruno Juge som statsministerkandidat, og den som reelt styrer landet.

Ved bokens begynnelse dukker det opp en falsk men svært livaktig video på nettet, der Juge blir giljotinert. Den følges opp med flere, og denne gang virkelige terrorangrep. Alt tilsynelatende utført og styrt via nettet av ukjente krefter. Det etablerte Frankrike frykter en alvorlig politisk destabilisering foran valget.

En av de som blir involvert i den nye, truende situasjonen er Paul Raison, Bruno Juges nærmeste medarbeider. Samtidig som han skal håndtere den akutte krisen, må Paul også takle at faren hans plutselig havner i koma.

Dette utløser bokens andre hovedspor, nemlig et rystende oppgjør med moderne eldreomsorg.

Paul og søsknene hans legger en plan som skal redde faren fra det som nærmest skildres som en form for aktiv dødshjelp i et samfunn preget av ren menneskeforakt.

Mot dette bakteppet klarer Houellebecq å sjonglere så ulike temaer som dysfunksjonelle ekteskap, fremmedgjorte søsken og dødsangst – for bare å nevne noe. I en henvisning til det han kaller økofascisme, har forfatteren også lagt inn en referanse til den norske 22. juli-terroristen.

Bokens to handlingstråder bindes sammen når Paul kommer over noen mystiske mapper hos sin far. Et funn som kanskje kan hjelpe til med å løse gåten med de skremmende terrorangrepene. Men på det tidspunktet er det meste for sent, i hvert fall for Paul selv.

Det er en lang og tett befolket historie dette, men det er ingen grunn til å la seg skremme av den grunn.

Michel Houellebecq skriver medrivende og tilgjengelig, og det er lett å la seg engasjere av den dype (med) menneskeligheten han viser sine karakterer. På den andre siden har han beholdt en god porsjon av sin karakteristiske misantropi, sine kledelige sarkasmer og sin nådeløse humor.

Og han er fortsatt like opptatt av sex. Både den vellykkede sorten og den mer komiske sorten. Mot slutten av romanen er det som om erotikken og døden vandrer lykkelig sammen hånd i hånd.

En innvending mot «tilintetgjøre» er at forfatterens mange handlingselementer noen ganger kan introduseres litt for brått og umotivert. Det gir boken et noe hakkete og oppstykket preg. Men for alt jeg vet er det et bevisst valg det også. 

Kombinasjonen av ekte fortellerglede og gåtefullt politisk drama gjør uansett «tilintetgjøre» til en betydelig leseropplevelse.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk