MONSENS GREATEST HITS: - En slags Monsens greatest hits, med andre ord. Komplett med forfrysninger, nær-sulten-opplevelser og bjørner. Mange bjørner, skriver VGs anmelder. Foto: Siv Johanne Seglem

«Lars lykketroll»: Bokanmeldelse Lars Monsen og Kjetil Østli - «Lars Monsen. Mitt liv»

Enkel og grei bok om en enkel og grei kar. Lars Monsen er nok mer spennende på tur enn på trykk.

VG:s terninger viser 4 prikker

Fenomenet Lars Monsen måtte jo får sin biografi til slutt, og den ble omtrent akkurat som forventet: En lettflytende, stor sett velskrevet bok uten undertekst, holdt i en passe breial stil. Med noen interessante skildringer av en barndom og oppvekst utenom det vanlige, og med mange og litt for lange beskrivelser av Monsens turer i Norge, Alaska, Canada og så videre. En slags Monsens greatest hits, med andre ord. Komplett med forfrysninger, nær-sulten-opplevelser og bjørner. Mange bjørner.

Sjekk: Monsen i boken: Snakker til de døde

Allerede som niåring overnattet Lars Monsen alene ute i marka for første gang. Det sier en del om en guttunge som lengter til skauen, og det sier enda mer om foreldrene som tillater noe som svært få andre ville ha gjort. Portrettene han tegner av foreldrene sine er uansett fulle av kjærlighet og forståelse. Det var den ekstremt aktive faren som alltid drev de fire sønnene til å teste egne grenser. Mens moren med samisk bakgrunn var preget av en evig rastløshet som gjorde at familien var på stadig flyttefot i Osloområdet.

les også

Lars Monsen: – Drakk mye alene

Sønnene taklet den omskiftelige oppveksten på hver sin måte. Eldstebroren til Lars, Erik, taklet det dårligst. Han ble narkoman og døde, og det er et tap som Lars Monsen skriver fint og balansert om.

Heller ikke Lars Monsen selv slapp unna rusen, selv om han holdt seg til drikkingen. Men for ham var likevel villmarkrusen alltid sterkest, det var her han kunne finne utløp for sin egen frihetstrang.

les også

Elisabeth Nordeng om bruddet med prinsesse Märtha: – Har gruet meg til å fortelle

Den som leter etter en slags øko-filosofisk overbygging til Monsens dragning mot elementene, vil ikke finne det i denne boken. Riktignok skriver han i tradisjonen etter villmarkforfattere som Mikkjel Fønhus og Helge Ingstad, men den lyriske eller skjønnlitterære dimensjonen er helt fraværende. Ikke er det mye humor å finne heller, bare litt karslig skratting. Til gjengjeld er teksten full av lett pompøse tanker om å bryte egne grenser, og svulstige vendinger som «Jeg er en ekstrem fyr»(…) «Jeg lever andres drømmer». Mulig det, men når han også skriver at «I ydmykhet bøyer jeg nakken og takker villmarkgudene», er vi over på et metafysisk nivå som skal forstås helt bokstavelig i Monsens tilfelle. Troen på åndelige hjelpere og overnaturlige krefter er sikkert til god trøst for en som tilbringer mesteparten av tiden bare i selskap med seg selv og noen bikkjer.

For leseren blir det mest av alt litt snålt.

Lars Monsen har Kjetil Østli som medforfatter på denne boken, og fortellerperspektivet veksler hele tiden mellom de to. Østli tilhører selv miljøet rundt det hipsteraktige villmarkmagasinet Harvest, og jeg kan godt tenke meg at Lars Monsen er en slags maskot og lykketroll for Harvestgutta.

Det merkes godt i denne lojale og ganske ukritiske biografien.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder