HYLLES FOR FANTASIEN: Den bestselgende japanske forfatteren Haruki Murakami (f. 1949) utvider virkeligheten med sin fantasi, mener VGs anmelder. Foto: Eugene Hoshiko / TT NYHETSBYRÅN

«Bokanmeldelse av «Drapet på kommandanten, bok 2»: Mer spinnvill enn først antatt

VG:s terninger viser 5 prikker

I del to av Haruki Murakamis nye roman bærer det rett ned i kaninhullet. Det er stort sett et godt sted å være. 

Gabriel Michael Vosgraff Moro

Da første del av Haruki Murakamis nye mursteinsroman utkom på norsk tidligere i år, skrev jeg at den på mange fremstår som et «klassisk Murakami-eventyr».

Les terningkast 6-anmeldelsen her: Den store Murakami!

Nå som jeg også har lest fortsettelsen, og verket er fullført i norsk oversettelse, kan undertegnede tilføye at boken også er mer spinnvill enn først antatt. For her tar forfatteren oss med på en reise som går rett ned i kaninhullet.

Boken begynner der den forrige sluttet. Den navnløse jeg-fortelleren er fremdeles en 36 år gammel portrettmaler fra Tokyo, som etter å ha blitt dumpet av kona slår seg ned i et avsidesliggende hus på den japanske landsbygda. Der forsøker han å finne tilbake til kunsten og seg selv.

I huset, som han har fått låne av sønnen til en berømt gammel nihonga-maler, finner han en dag et bortgjemt og hypnotisk bilde på loftet. Bildet bærer tittelen «Drapet på kommandanten». Oppdagelsen setter i gang en kjedereaksjon av underlige hendelser.

Et merkelig hull i nærheten av huset viser seg å være en slags portal til en annen virkelighet, der skillet mellom denne verden og en annen bakenforliggende idéverden viskes ut.

Siste anmeldelse: Terningkast 6 til imponerende vikingsaga!

Snart blir karakterene fra maleriet høyst levende i form av kroppslige ideer og metaforer. Vi er i Murakami-land!

Lenge er det litt lite driv i romanens andre del. Portrettmaleren arbeider fremdeles med å tegne den fåmælte trettenåringen som den mystiske rikingen mistenker kan være hans datter. Spenningen ligger stort sett i hvem det er som banker på døren.

Det spises pasta, drikkes whisky og fantaseres om kvinnebryster. Hva er det egentlig med Murakami og interessen for pupper? 

Når den unge jenta med de flate brystene plutselig forsvinner, trengs det ingen mesterdetektiv for å forstå at det mystiske hullet i skogen har noe med saken å gjøre. Men hva er sammenhengen mellom maleriet og hullet?

Sjekk VGs anmeldelse av nobelprisvinner Olga Tokarczuk!

Undertegnede lot seg begeistre av bokens første del, som rett og slett var forførerisk god og underlig i all sin fantasirikdom. Samtidig ble jeg bekymret: Hvordan skulle Murakami klare å ro dette i land? Ville boken gå opp rent logisk eller ville den ende i et sammensurium?

Svaret finnes et sted midt imellom. «Drapet på kommandanten» er en bok om å skape kunst, om ideer og metaforer som får sitt eget liv, om forbindelsen mellom virkelighet og fantasi, livet og kunsten. Murakami bruker et helt arsenal av inspirasjonskilder, fra «Den store Gatsby» til «Alice i Eventyrland». Jung og Freud lurer også i bakgrunnen i skjønn forening med japansk folklore. 

 Alt i alt er «Drapet på kommandanten» en roman det er vanskelig å forholde seg likegyldig til, til det setter den i gang for mange spørsmål. Murakami har denne helt egne evnen til å skape uforglemmelige scener og forbindelser mellom verdener.

I en hjemlig litteratur som altfor ofte henfaller til realismens betonggrå kjedsommelighet, er det på sin plass å bejuble en forfatter som evner å utvide virkeligheten og ikke frykter sin egen fantasi. 

Psst! Visste du at før han ble forfatter drev Murakami i flere år en jazzbar i Tokyo sammen med sin kone. Murakami debuterte som forfatter i 1979 og nevnes ofte som kandidat til Nobelprisen i litteratur. For sine ikke alltid like vellykkede sexskildringer har han flere ganger vært nominert til Bad Sex Award in Fiction, senest for en passasje i den engelske utgaven av «Drapet på kommandanten».

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder