BARNEBOKFORFATTER: Lisa Aisato, her avbildet i 2012.
BARNEBOKFORFATTER: Lisa Aisato, her avbildet i 2012. Foto: Johannessen, Gitte / NTB

Bokanmeldelse Lisa Aisato - «Snokeboka»: Snoking med glimt i øyet

BOK

En litt tynn bokidé blir en hyggelig, men raskt unnagjort lesestund.

  • Kristine Isaksen
Publisert:

Jeg leser alt av Lisa Aisato. Siden debuten i 2008 har jeg ligget langflat for tegnestilen hennes: Perfekt mengde realisme og karikerte overdrivelser, samt overflod av varme farger. Personene er framstilt med en hjertevarme som smitter over på leseren. Årets bildebok representerer heldigvis ikke noe nytt i så måte. Lisa Aisato som illustratør er verdt å følge i bok etter bok. Men handlingen denne gangen er for enkel, og gjør at boka ikke sitter lenge i minnet.

I heisen står det 16 tilsynelatende velfriserte personer med velordnede liv. Snart får leserne være flue på veggen når de kommer inn til seg selv og tror de er alene. Den alltid smilende flyvertinnen omdannes til en drage, Johnnys perfekte Elvis-sveis viser seg å være en parykk, og Siv er ikke syk, men forelska i fastlegen sin.

Forvandlingene er skrevet ut i enkle setninger på rim, men det morsomste er hvordan forfatteren har løst dette visuelt. På hver side er det nemlig et stort bilde av hvordan personen er innenfor leilighetens fire vegger, og et lite passfoto nederst hvordan vedkommende framstår for andre. Det er gøy å sammenlikne! Det er nyttig også for voksne å bli minnet på at det finnes mye gjemt bak en perfekt fasade.

Boka snoker i forfatterens egne mørke sider og truer med å avsløre lesernes pinlige uvaner i oppfølgeren «Snokeboka 2» – så jeg tenker at forfatteren klarer å ivareta flere roller her. Hun stikker andre og skaper skadefryd, men framviser også en sjarmerende selvironi – på vegne av hele menneskeheten. Alle har sine hemmeligheter. Det er ikke farlig.

Best fungerer boka når personene har en innbyrdes relasjon. Det skjer bare én gang: Når jentungen Hege og Herman hver for seg ser på et fotografi av Heges familie, og begge lurer om kanskje Herman er Heges egentlige far (de er de eneste med rødt brusehår). Det gjør at leseren kan spinne videre på hvordan det kan ha seg. Siden bildeboka nesten bare består av enkeltstående portrettbilder, blir jeg oppriktig glad når jeg får en flik av fortelling som jeg kan spinne videre på.

«Snokeboka» er sjarmerende og lett å like, men et flyktig bekjentskap du ikke kommer til å huske å invitere i 50-årslaget ditt.

Her kan du lese mer om