Grei som underholdning: Bokanmeldelse: Jan Kjærstad: «En tid for å leve»
Jan Kjærstads nye roman om en «Hedda Gabler»-oppsetning fungerer best som underholdningslitteratur.
Forfatteren Jan Kjærstad er mannen som elsker å veve sammen personer, miljøer, fakta, fabler og fantasi til assosiasjonsrike lag av fortellinger.
I «En tid for å leve» holder han lite tilbake i så måte.
Her må vi holde rede på mer enn et dusin av sidestilte hovedkarakterer og deres historier. I tillegg kommer en hærskare av bifigurer, deriblant landets statsminister!
Det som binder disse sammen, i en svært løs knute, er at de alle skal overvære premieren på en oppsetning av «Hedda Gabler»på Nationaltheatret.
Stedet er altså Oslos definitive kulturelle hjertekammer, tidspunktet er mars 2019, men ellers strekker handlingen seg svært langt både når det gjelder tid og rom.
Anslaget er selvsagt kløktig nok, leseren forstår tidlig at denne teaterforestillingen skal innebære en kulminasjon, en erkjennelse og en forløsning for de involverte.
Lest? Jan Kjærstads revansje
De aller viktigste hovedpersonen er skuespilleren Hedda Christine Foss som skal bære tittelrollen som sin navnesøster i stykket. Rollen som Jørgen Tesman er gått til Henrik Adler, nærmest en parodi på en selvforelsket mannlig skuespiller. Han og Hedda har nylig gjennomgått et svært offentlig samlivsbrudd, komplett med utroskapsavsløring og tallerkenknusing på Theatercaféen.
Skandaleforventningene er med andre ord spent til bristepunktet før premieren, men det ingen andre vet er at to har planlagt en sensasjonell avslutning på forestillingen.
En finale som involverer Heddas pistol og enkelte av de tilstedeværende, og som for alltid vil sikre paret en plass i historiebøkene.
Husker denne terningkast 6-romanen fra Kjærstad?
I salen rundt dem svermer altså menasjeriet av andre karakterer. Alle kan ikke nevnes her, men blant dem vi møter er den unge mannlige læreren som frykter en metoo-skandale, og den middelaldrende forfatteren med sin helt private årsak til å oppsøke premieren.
Michael J. Fox hyller norsk forfatter: – Begge har opplevd å bli behandlet som bagasje
Vi introduseres også for en kvinnelig influenser, og en annen ung kvinne som har noe viktig hun gjerne vil ha sagt under forestillingen.
Forrest i salen sitter statsministeren, og tre seterader bak henne finner vi den fryktede og foraktede kritikeren Paal Løchen. Med nyspisset blyant og klar for slakt. Her har Kjærstad lagt inn en karikert men også interessant liten diskusjon om kritikkens natur og motivasjon. Leseren er herved advart mot å få sine kritikeridealer lagt i grus!
Alle disse personene, og enda mange til, deles ut for leseren nærmest som kort i en kabal.
Problemet er bare at kabalen aldri går opp.
Mange av kortene blir bare liggende fast, uten å flyttes videre og dermed åpne for nye løsninger. Etterhvert skjønner jeg ikke helt hvor Kjærstad egentlig vil med denne historien.
Lest? Saabye Christensen overlevde: – En gave å kunne skrive videre
Den utviklingen som finner sted er altfor åpenbar og overtydelig, tilknytningen til Henrik Ibsens stykke virker for tilfeldig, og slutten blir ærlig talt et antiklimaks. For ikke å si teatralsk.
Jan Kjærstads trofaste lesere, og dem er det jo en del av, vil likevel finne godteri underveis.
Det blir en del whiskydrikking, noen tilbakevendende referanser til Aksel Sandemose og André Gide og den sedvanlige (litt overdrevne) kaskaden av encyklopedisk viten om alt mellom himmel og jord, som ofte kjennetegner Kjærstads bøker.
Til tross for den fragmentariske formen, kan man med andre ord bli greit underholdt. Men likevel sitter jeg igjen med inntrykket av en bok som ikke helt lever opp til forfatterens ambisjoner.
Tenk det, Hedda!
Anmeldt av: Sindre Hovdenakk
