TVANGSARBEID: Jugoslaviske fanger på veiarbeid i Botn-området i Saltdal under krigen. Bildet er tatt av Organisation Todt, Hitlers ingeniørorganisasjon. – Bjørn Westlie har gjort en grundig researchjobb og hentet frem et viktig historisk materiale, mener VGs anmelder om «Fangene som forsvant. NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen». Foto: SALTEN MUSEUM
TVANGSARBEID: Jugoslaviske fanger på veiarbeid i Botn-området i Saltdal under krigen. Bildet er tatt av Organisation Todt, Hitlers ingeniørorganisasjon. – Bjørn Westlie har gjort en grundig researchjobb og hentet frem et viktig historisk materiale, mener VGs anmelder om «Fangene som forsvant. NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen». Foto: SALTEN MUSEUM Foto: .,

Bokanmeldelse: Bjørn Westlie: «Fangene som forsvant»

Mørke jernbanespor

BOK

13 000 sovjetiske krigsfanger ble brukt under byggingen av Nordlandsbanen. Et nytt mørkt kapittel i norsk krigshistorie åpnes i denne boken.

  • Sten Inge Jørgensen
Publisert:

Mens hjemmefrontens helter inntar filmlerretet, som Max Manus og guttene bak tungtvannsaksjonen, har forfatterne blitt gradvis mer opptatt av å skildre de mindre flatterende sidene ved den norske krigshistorien.

Bjørn Westlie har vært en pioner dette arbeidet, fra han i 1995 avdekket hvordan nordmenn frarøvet norske jøder sine eiendommer under krigen.

Årets bok handler blant annet om bruken av slavearbeidere under byggingen av Nordlandsbanen.

Vel var det okkupantene som leverte krigsfangene og bar hovedansvaret for den umenneskelige behandlingen de ble utsatt for. Men det er et like klart faktum at NSBs ledelse samarbeidet med tyskerne, og Westlie argumenterer godt for at statsbanene har kommet bedre ut av denne rystende historien enn de fortjener.

Den alvorligste anklagen er at NSB-ledelsen aksepterte bruken av slavearbeidere fordi de tenkte at den nye jernbanen ville komme til nytte etter krigen.

Forfatteren ser også på landssvikoppgjøret, og mer enn antyder at en syndebukk ble utpekt som spesielt tyskervennlig, slik at resten av NSB-ledelsen kunne gå fri. Ingen av disse påstandene kan bevises, men de underbygges godt.

Mot slutten av boken kommer tittelen «Fangene som forsvant» til sin fulle rett. Først, under krigen, ville man helst ikke snakke om slavearbeiderne. Etterpå, da sovjetiske myndigheter søkte informasjon om det arbeidet de hadde utført, forsøkte norske myndigheter å tone det ned av frykt for å bli avkrevet erstatning.

Mens tyskerne anslo et såkalt «russerårsverk» til halvparten av et vanlig årsverk, på grunn av den dårlige forfatningen de utsultede og syke menneskene befant seg i, mente en av ingeniørene ved Nordlandsbanen at det kun dreide seg om 4,5 prosent.

Slutten på det hele ble at norske myndigheter bestemte at mange russergraver rundt anleggsområdene måtte fjernes. Symbolsk nok ble det gravet i nattens mulm og mørke.

Bokens mest groteske sitat er kreditert NSBs banedirektør Otto Aubert, som etter krigen ble spurt av en journalist om vi kunne si at vi i alle fall har litt igjen for okkupantenes virksomhet i landet.

«Det kan man naturligvis, men det var sannelig ikke særlig effektivt arbeid krigsfangene presterte under jernhælen! De overanstrengte seg ikke, legger banedirektøren til med et smil.»

Westlie har gjort en grundig researchjobb og hentet frem et viktig historisk materiale. Fremstillingen er litt oppramsende og repeterende i begynnelsen, men får bedre flyt etter hvert.

Her kan du lese mer om