Ekstremt lang og utrolig pratsom: Bokanmeldelse: Jonathan Safran Foer
«Her er jeg»

Forventningene er høye når wunderkind Jonathan Safran Foer endelig er tilbake med en ny roman. Resultatet er dessverre et
stort gjesp med enkelte betydelige innsikter.

Med debutromanen « Alt blir klart og betydelig» ble Jonathan Safran Foer over natten en litterær stjerne. Millionforskudd, salg til hele verden og filmatisering. Foer fremsto som en frisk ny stemme i amerikansk litteratur: intelligent, bråmoden og språklig eksperimenterende.

I en alder av bare 24 år hadde han allerede oppnådd all suksess en forfatter kan drømme om. Så kom andreboken om en veslevoksen gutt som mister faren sin i 11. september-angrepet. Også den slo godt an, og Foer fortsatte med det han kan aller best: Skrive fra barns perspektiv. Men så ble det ganske stille fra romanforfatteren Foer.

Høstens bokombe: Helga Hjorths hevnroman om søsteren Vigdis Hjorth

Mine forventninger er derfor høye når han elleve år etter forrige roman er tilbake. Én ting er sikkert: Foer har blitt ordentlig voksen siden sist. «Her er jeg» er rett og slett en roman om midlivskrise og samlivsbrudd som tydelig henter næring fra forfatterens eget liv (Foer og forfatter Nicole Krauss skilte seg i 2014). Den gamle lekenheten er mer dempet, borte er også de magiske elementene fra hans tidligere bøker.

Forfatteren Jacob Bloch er gift med arkitekten Julia, de har tre barn, tilhører den priviligerte middelklassen i Washington DC, men familielivet, rutinene, mangelen på sex, tærer på forholdet, som er i ferd med å smuldre opp. Da Julia oppdager at Jacob i en periode har sendt svært grove seksuelle beskjeder til en kollega, rakner livet deres sammen. Rakner gjør også staten Israel.

Tilbake etter «Mors gaver»: Sjekk ut Cecilie Engers nye roman

Etter et voldsomt jordskjelv bryter helvete løs i Det hellige land. «Her er jeg» er nemlig også en roman om å være jøde, om tradisjoner og brudd med tradisjoner, som tydelig skriver seg inn i den rike jødisk-amerikanske litterære tradisjonen, der særlig Philip Roth klinger med i bakgrunnen.

Helt ekte spenning: Jonas Bonniers roman om Helikopterranet

Det er svært ambisiøst å skulle skrive en roman der hovedpersonens private krise og Israels krise på sett og vis speiler hverandre.

Best er Foer i første del av boken. Dialogene mellom mann og kone svir, barnas stemmer er underholdende og dynamikken som skildres i en tett kjernefamilie i oppløsning, virker troverdig.

Men det blir tydelig at disse livene ikke har nok å by på til å fylle hundrevis av sider. Så er det da også mye pjatt her, litt à la litt Woody Allen, noen ganger rett og slett som farse. Ja, det er tidvis underholdende lesning, med treffende ordvalg, ordspill, vittigheter: «En jødisk neve kan brukes til mer enn å onanere og holde i en penn.»

Fortsatt ferie? Her er 10 perfekte sommerbøker!

Men det blir samtidig for mange klisjeer og sentimentale floskler: «Fordi man bare er ung én gang i et liv som bare leves én gang.» Virkelig? Eller: «sendte bølger av kjærlighet gjennom henne, trakk henne ut i sitt hav.» Du kan bedre enn dette, Jonathan.

Nei, jeg er skuffet. Skuffet over å ha lest en mellomroman fra en forfatter som vil mye og egentlig kan bedre enn dette. Hadde jeg vært hans redaktør ville jeg ha sagt det rett ut: Kutt tre hundre sider, så kan vi se på millionkontrakten din igjen.