JUBILEUM: «Brudekisten» er Unni Lindells 10. bok om Cato Isaksen. Foto:Jan Petter Lynau,VG

Bokanmeldelse: Unni Lindell: «Brudekisten»

Unni Lindell holder et godt nivå med sin nye krim. Men hun
kunne med fordel ha økonomisert litt mer med både ingredienser og krydder.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

På slutten av 1980-tallet dør 12 år gamle Maike Hagg plutselig på Gaustad sykehus. Hun er der for å besøke sin far som er satt inn etter drapet på Maikens mor. Sammen med Maiken den dagen er hennes to brødre, samt Aud – som er datteren til en annen innsatt – og overlegens datter Emmy. I tillegg til en rekke voksenpersoner som har hver sine roller på det psykiatriske sykehuset.

Dødsfallet rubriseres som en ulykke, men nesten 25 år senere – like før foreldelsesfristen for en eventuell drapssak – møtes Aud og Emmy igjen. Journalisten Aud mener hun kan avsløre gamle hemmeligheter, og vil involvere Emmy. Men denne mørke halloween-kvelden ender i stedet med at den ene av dem blir drept.

Og dermed entrer våre halvgamle politivenner Cato Isaksen og Marian Dahle scenen. De skal arbeide sammen for å løse det brutale drapet, og så mye mer om handlingen er det vel egentlig ikke noen grunn til å røpe i en krimanmeldelse.

Det er all grunn til å la den spente leseren selv få ta del i forfatterens snedige opprulling av en intrige som favner vidt og stikker dypt.

Lindell kan kunsten å fortelle en spennende historie. Hun har et enkelt og effektivt språk, hun krysser i fin stil mellom forskjellige fortellestemmer og hun avdekker med sikker hånd lagene i fortellingen etter hvert som den skrider frem. Leseren føler seg med andre ord godt ivaretatt.

Og forfatterens spesialitet, å skildre «gale» mennesker, gjør seg i høyeste grad gjeldende også i denne boken. På mange måter er «Brudekisten» derfor mer en spøkelsesaktig grøsser enn en konvensjonell krim.

Det som trekker helhetsinntrykket noe ned, er at Lindell vil ha med så mange elementer på en og samme tid. Både fedrenes synder og barnas lidelse, psykiatriens overgrep, frimurerordenens latterlighet og en karikert pressekritikk skal vi innom.

Dessuten tyr Lindell til enkelte billige grep: Gamle dagboksnotater og en ekstra fortellerstemme er for eksempel helt unødvendige hjelpemidler. Pluss på noen språklige klønerier og en overlesset slutt, og konklusjonen må bli at det er forbedringspotensial selv hos en så dreven spenningsforfatter som Unni Lindell.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder